The happy ones

F1000010

 

Jeg er ikke deprimert.

Jeg ler av vitsene dine. Jeg danser med venner. Jeg ser lykken i små ting.

Jeg er ikke deprimert.

Jeg smiler mot vakre ting. Jeg blir varm når du ser på meg.

Men når jeg er alene. Når verden lukker seg rundt meg. Så skrur lyset seg av. Jeg er alene. Mørket skyller over meg. Tristheten fyller meg. Klumpen i magen gir seg til å kjenne. Jeg liker ikke den jeg er da. Jeg liker å le. Jeg liker å smile. Jeg liker ikke den jeg blir når jeg er alene.

Jeg gråter sjelden, jeg er bare tom. Jeg savner noe jeg ikke vet om eksisterer. Jeg sover ikke. Jeg sover for mye.

(januar 2013)

Når syrinene blomstrer i Bygdøy Allé

_DSC6981
_DSC2896-2
DSC_3076
Jeg er kanskje kravstor, men jeg vil ha mer. Jeg vil ha mer enn den ene kvelden sammen. Mer enn en tur fra Bygdøy Allé til Jernbanetorget. Mer enn pjusking i en mørk kinosal, klining i tomme gater,  tafsing på parkbenker og slibrig snakk i barer. Alt jeg ber om er en natt med deg, fullt og helt. Hvor vi gir oss hen til lyst og kåtskap. Hvor jeg kjenner hendene dine på meg og armene dine om meg. En natt hvor vi smelter til et, hvor vi sovner i skje. En natt hvor vi kan finne ut hva vi ønsker videre. Om vi ønsker noe videre. En natt til å bli kjent. En natt i symbiose.

Super 8

Nå om dagen så spiller vi inn en musikkvideo i forbindelse med en skoleoppgave. Vi var heldige, fikk drømmeartisten, lagde et fantastisk bra konsept, lærte masse og gledet oss. Men på mandag så måtte desverre artisten trekke seg. Istedenfor å legge oss ned og grine så tok vi utfordringen. Vi fant en ny (helt magisk!) artist, utarbeidet et nytt konsept og gjort alt som vi forrige gang brukte fem uker på, på to og et halvt døgn.

Onsdag kveld så dro vi ut på hytta mi på Hvaler for å filme. Vi ble til fredag morgen. Det var to intense, men magiske døgn. Jeg kjenner at jeg har brukt opp alle mine krefter og at jeg trenger en liten pause. Jeg er en person som for å fungere, for å ikke bli dårlig, trenger tid alene, og som ikke alltid er like flink til å lytte til kroppen som jeg burde. Men jeg er på vei. Og vi er snart i mål. To uker med redigering og jeg kan vise dere videoen. I mellomtiden så vil jeg takke noen av de fineste menneskene jeg er så heldig å ha i livet mitt. Takk for at dere er dere, takk for at dere er så dyktige og ikke minst, takk for at jeg får være produsenten deres. Sammen skal vi sørge for at Anja Skybakmoen får en helt fantastisk video.

(Bildene er en herlig miks av snaps og mobilfoto tatt av oss alle, da kameraene våre var travelt opptatt med å filme. Gruppen består av: Maria Gossé, Ingeborg Løvlie, Ida Meyer, Io Sivertsen, Kristine Rød, Mirjam Stenevik og Mira Wickman)

IMG_7631

IMG_7632

IMG_7633

IMG_7634

IMG_7638

Processed with VSCOcam with m3 preset

IMG_7642

Processed with VSCOcam with c1 preset

IMG_7641

Processed with VSCOcam with b1 preset

 

IMG_7630

 

Processed with VSCOcam with b1 preset

 

Processed with VSCOcam with g3 preset

IMG_7628

Processed with VSCOcam with c1 preset

IMG_7629

Station

For tre år siden så tok jeg abort. For noen kan det høres brutalt ut å si det sånn. For meg er det helt naturlig. Jeg gjorde det som var riktig for meg, i den situasjonen jeg var i. I de timene man venter på at tablettene skal virke, at smerten og blodet skal komme, er det mye tid til tenking. Jeg var likevel aldri i tvil om valget mitt. Men jeg undret meg over hvorfor jeg ikke følte det som media og vennene mine snakket om. Anger, tvil og skam.

Dette er min tolkning av mine egne følelser i ventetiden.

Advanced_KineMichelleBruniera_01

Advanced_KineMichelleBruniera_02

Advanced_KineMichelleBruniera_03

Advanced_KineMichelleBruniera_04

Advanced_KineMichelleBruniera_05

Advanced_KineMichelleBruniera_06

Advanced_KineMichelleBruniera_07

Advanced_KineMichelleBruniera_08

Advanced_KineMichelleBruniera_09

Advanced_KineMichelleBruniera_10

Limbo

Screen Shot 2015-03-09 at 02.10.51 Screen Shot 2015-03-09 at 02.11.13 Screen Shot 2015-03-09 at 02.11.24

Limbo. Limbo er tittelen på avgangsutstillingen til 2 året på skolen min.
Komorebi er tittelen på Cecilia Riis sin del av den. Hun tar for seg en del av historien til Daniel på en så levende og vakker måte at jeg den siste tiden har følt at jeg er tilbake til sommeren 2013. Det er ubeskrivelig vondt, men også utrolig vakkert. Daniel fikk oss til å se verden med nye øyne, han farget livene til de som sto han nær. Jeg har sett bildene, men jeg gleder meg til utstillingen. Til å se dem hengende på veggen samlet. Jeg gruer meg til å få vondt i hver celle i kroppen, men gleder meg til å bli ubeskrivelig stolt av det mennesket som jeg er så heldig å få kalle min person.

Jeg håper jeg ser deg i Lille Grensen 7 på vernissagen den 19 Mars mellom 19 og 23. Utstillingen er ellers åpen mellom 20 og 26 Mars fra klokken 10-18 mandag til fredag og 11-16 lørdag og søndag.

Du fortjener en som meg

Kine_Michelle_Bruniera_Portefølje_3

Jeg klarer det ikke, jeg prøver, men jeg klarer det ikke.
For (som Daniel Kvammen synger), du fortjener en som meg, en som er merkeligere enn du er.

Jeg vil få deg til å snakke om deg selv. Noe du aldri gjør. Du er som meg. Flink til å stille spørsmål. Få andre til å snakke om seg selv. Folk liker å snakke om seg selv. Det får dem til å føle seg interessante, de glemmer å stille spørsmål. Og du slipper å svare på dem. Eller som i vårt tilfelle, du stiller spørsmål, jeg svarer. Jeg stiller spørsmål og du unngår dem. Det fungerer ikke med meg. Jeg kan denne leken. Jeg har spilt den hele mitt liv. Så jeg stiller dem, men du unngår dem. Med humor, eller nye spørsmål.

Du kan ikke fortsette å holde en armlengdes avstand til alle relasjoner fordi du er redd for å en gang bli forlatt og såret. Da ender du opp ensom og alene. Og jeg? Jeg klarer ikke å gi opp å prøve å få deg til å åpne deg. Jeg er for glad i deg til å gi opp. Du fortjener å finne den følelsen og den finner du ikke om du ikke slipper folk innpå. Så øv deg på meg. Alt jeg ber om er at du skal fortelle meg litt om deg, slik jeg har fortalt deg om meg.

167 fregner

 
Skjermbilde 2014-11-18 kl. 05.46.04
 
Jeg teller 167 fregner før jeg gir opp.
Jeg tenker på det jeg ikke tør å fortelle deg, at du er det vakreste jeg vet, mens jeg lar fingrene gli gjennom det lange mørke håret ditt. Håret med gråskimmel som noen timer tidligere falt ned i ansiktet mitt når du lot dine lepper treffe mine. Jeg lar dem gli videre. Over skuldrene og armene dine. Armene som holdt rundt meg, som fikk meg til å føle meg trygg. Usårbar. Over brystkassa di. Jeg kan kjenne at du lever under fingertuppene mine. Kjenner pusten fra lungene, dunkingen fra hjertet, frysningene fra drømmene. Og jeg tenker at det er uvirkelig at du ligger her. At det er for godt til å vare. Men så våkner du, ser på meg med blikket som vekker alle sommerfugler til livet. Og så smiler du det smilet. Smilet som får tvilen i meg til å smelte. For nå.