Have you ever kissed the sunshine, walked between the rain

Felt from a tree
 
Jeg har prokrastinert så jævlig i det siste. Flyttet ut alle møblene av soverommet for 3 uker siden, solgte senga for to, maskerte og vasket veggene for 10 dager siden, men malingen står der fortsatt, urørt i bøtta. Ryggen er vond, har sovet på sofaen. Har ikke trent på 2 uker, har utsatt å skrive til en jeg er fryktelig glad i, for jeg vet ikke hva jeg skal skrive, men på fredag skal jeg til Fredrikstad, og jeg må skrive til han før det. Så vi kan klemmes. Har utsatt å skrive her, fordi jeg har vært redd for å være for ærlig. Ikke at jeg kan bli mer ærlig tror jeg. Her inne bærer jeg «hjertet på skjorteermet» som han en gang sa.
 
Men livet er mest fint. Jeg liker jobben min igjen, jeg har skrevet med familien i Frankrike, har vært på Parkteatret og sunget «take a chance on losing» høyt med Mikhael Paskalev, og følt meg litt som en løgner for jeg tør jo ikke det selv. Torsdager er fine dager med quiz, venner, gode kolleger og minst like godt øl. Og flørting og musikksnakk med en fin bartender som spiller fin musikk fra vinyl, og som kommer med whiskey til meg etter stengetid. Når lokalet plutselig er tomt, og vi ikke har fått med oss at alle andre har gått, at døra er stengt og at han har satt seg ned med oss. Vi snakker om Øya og om Jake Bugg konserten vi gikk glipp av. Han sier at Øya burde booke Phosphorescent for de er et typisk Øya band og dessuten har de gitt ut et så utrolig vakkert album. Og jeg kjenner nesten ingen andre som liker dem og blir ennå mer sjarmert. Han sier igjen at jeg har utrolig god musikksmak, og det gjør meg glad. Jeg spør om lov til å sette på en sang, og han sier «selvfølgelig», eller noe i den duren.      
«I like watching you undress
And I think we’re at our best
By the flicker by the light of the TV set.»
 
Han lurer på hvem det er som synger. Jenny Lewis, sier jeg, lykkelig over å ha satt på noe det virker som om han ikke har hørt før. Vi snakker sammen en liten stund til, før tre av oss takker for oss og går. Mens vi venter på en drosje, tenker jeg at jeg ikke klarer å lese han. At jeg ikke aner om han flørter eller bare er vennskapelig. At det irriterer meg at jeg ikke har mot nok til å ta sjansen på tape. Men at det uansett er moro å møte en man liker personligheten til så godt.
 
Om det ender i klining eller ei er ikke alltid det viktigste.
Advertisements

5 kommentarer om “Have you ever kissed the sunshine, walked between the rain

  1. Tilbaketråkk: Tristhet, kåtskap, forelskelse og mot | Gå med meg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s