Ettertid

Head on the ground

«Er dette alt? Er det nå det tar slutt?» Var det siste som du sa. Før jeg snudde meg og gikk.
 
Før det hadde vi vært gjennom hele spekteret av klisjeer. Du ba meg om en ny sjanse. Spurte om det var noe du kunne endre. Om det var noe du kunne gjøre. Ba oss prøve en siste gang. Og jeg bare sto der. Hadde ikke mer å si. Visste ikke hvordan forklare.
 
Jeg husker når vi ble sammen. Når vi møttes første gang.  Jeg falt for tryggheten,  du var så snill, så god. Stilte alltid opp. Sa aldri nei. Vi var alltid to. Vi gikk og vi sto stille, men vi var alltid to. Og en dag var jeg ikke lenger. Jeg var en del av oss, uten egen identitet. Og det kvelte meg. Jeg hadde ikke lenger tilgang på meg selv.
 
Jeg vet at du elsker meg, og at du ville gjort det til den dagen vi sovnet inn, men det er ikke nok. Jeg trenger mer. Jeg trenger lidenskap og kreativitet. Jeg trenger impulsivitet og sjelefrende. Og det kan ikke vi gi hverandre. Sammen er vi bare trygge. Vi hadde ikke sett det komme, men med tiden så hadde vi ødelagt hverandre.
 
Jeg ville ikke være den som gjorde det slutt. Være den slemme. Den som såret den jeg en gang elsket. Og du sto så nære. Jeg lukket øynene, ville ikke se deg, men kjente pusten din mot leppene mine. Ville kysse deg. Rømme tilbake til tryggheten, men jeg snudde meg og gikk.
Advertisements

En kommentar om “Ettertid

  1. Dette var som å lese min situasjon i han sitt hode. Takk for at du fikk meg til å forstå.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s