Every time we wonder, what we left back in your heart

DSC_2677

Jeg prøvde å ringe hjelpetelefonen i natt. Prøvde å forklare. Gråt så mye at jeg nesten ikke fikk frem et ord. Når det endelig kom frem noen så føltes det kunstig. Det å sitte og snakke med et fremmed menneske. Å måtte forklare alt som har skjedd på nytt. Gjenfortelle. Igjen. Så jeg la på. Og kom inn hit for å skrive.
 
Daniel pleide å si at han elsket skrivingen min, men at den var så nær at han ikke klarte å lese mye av gangen. Det gjorde for vondt. Det går et fint skille mellom å skrive personlig og privat. Det skille har ikke jeg. Dette er meg. Usensurert. Min terapi. Om det gjør for vondt å lese så får du gjøre som Daniel. Porsjoner det ut. Eller gå videre. Det er lov. Du kan lese i det stille. I det skjulte. Eller ikke i det hele tatt.
 
De fleste timene er vonde, tunge og seige. Men det er gode timer. Timer med latter og vakre mennesker. I de stundene tenker jeg at han var en idiot som forlot oss og alt det vakre vi er. At han går glipp av så mye. Sannheten er at det er en egoistisk tanke. Han ønsket seg videre. Det er vi som ønsker han her. 
 
Den første uka var svart. Bekmørk. Så kom det noen dager hvor alt gikk så mye bedre. Det var som om ingenting hadde skjedd. «Dette gikk fort» tenkte jeg, men innså snart at det var ikke over. Jeg fornektet det. Jeg kunne høre stemmen min si «Daniel er død. Han er borte og kommer aldri tilbake.», men jeg følte det ikke. Så plutselig kom slaget. Som lyn fra klar himmel. Da jeg igjen måtte ta det innover meg at han er borte. Det traff en gang første dagen, så to, og det økte for hver dag. Til at jeg nå ikke lenger føler at jeg noensinne kommer til å klare å komme meg videre. Alt føles håpløst. Og jeg vil bare slå, skrike og knuse noe. Jeg vil gi opp. For det gjør så vondt at jeg føler at jeg revner.
 
Jeg er utmattet, så utrolig sliten av å være med mennesker, sliten av å ikke klare å være alene, av å være sterk for andre,av å være redd for å be om hjelp. Sliten av å ha dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for å ikke klare å jobbe, av å ikke være der for vennene mine, familien. Til tider sliten av livet.
 
Jeg føler oftere og oftere at jeg har så lyst til å falle sammen i noens armer. Bli holdt rundt, klemt på og gråte. Gråte til det er tomt. Noen ganger tenker jeg at jeg skal få det til også, men når øyeblikket er der så føles det plutselig rart, unaturlig og upassende. Da smiler jeg, morer meg, ler og den knusende følelsen er ikke lenger knusende nok. Og alle tror jeg har det fint. Jeg har det jo så jævlig fint.
 
Noen ganger kunne jeg ønske at jeg bare kunne slette alt. Starte på nytt. Falle forover i vannet og bli slukt inn i noe annet. Men jeg er her. Og på et eller annet vis skal jeg ende opp med et fredfullt sinn.

 

The tallest man on earth -Leading Me Now

Advertisements

3 kommentarer om “Every time we wonder, what we left back in your heart

  1. Så ufattelig trist, kjære søte, vakre kinemi! Du er så flink til å sette ord på alt. Har bare lyst å klemme deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s