«Av og til låser jeg meg inne på do, uten å måtte på do.»

“Vi er de seigeste svartingene du noensinne har møtt. Vi er tyggisen i Osloasfalten. Skrap og spyl Chirag bort, men sjekk under skoa når du kommer hjem, og jeg lover deg at Magdi har klistra seg til såla di. Og da er vi i huset ditt, bitch.” -Chirag
 
Jeg har vært fan av Karpe Diem lenge. Ikke i 2, 5 eller 8 år. Men i 13 år. Nesten halve livet! 
Jeg var 14 år gammel første gang jeg så dem stå på en scene. Det var under UKM på Rockefeller og de spilte «hvor er Willy blitt av?». 
 
«Hvor er Willy blitt av? Han har forsvunnet, det har han aldri kunnet. Men det ingen vet om, i skogen det snør, der ligger han Will og blør». Eller noe i den duren. 
 
Neste gang jeg så dem var ikke lenge etter. Vi hadde med mange andre kommet oss videre til UKM i Trondheim. Isaac og jeg med foto, Kine med tegninger (?), Oda med sang og Chirag og Magdi med rap. Det var sikkert med fler fra Oslo, men hukommelsen fra den tiden er ikke på topp. Det jeg husker er soving og våkenetter på tjukkaser fra gymsalen, latter, en gryende crush og at Carpe Diem (som de skrev det da) EIDE UKM det året.
Og jeg ble fan.
 
Senere så krysset våre veier flere ganger. Ved RU, Blitz og OD konserter. På tur fra hip-hop halloween på rockefeller og mot Blå (?). Med meg i fekostyme, en tryllestav som Magdi døpte til «Pling-staven», og en heftig diskusjon hvor Chirag hardnakket fortalte at han kun hørte på hip-hop, mens Magdi argumenterte for at Beatles burde være grunn nok til å utvide musikkhorisonten littegrann. Også møttes vi ved noen anledninger som ikke trengs og nevnes her. For min del. Ikke dems. 
 
Tingen er den at jeg sikkert har sett Karpe Diem spille godt over 100 konserter opp igjenom årene. Hvertfall 99 av dem har vært bittesmå gratiskonserter på rare steder i Oslo og Østfold. Så det å se dem gjøre det så bra. Vel, det er stort for meg. Det forteller meg at alt er mulig. At når de to guttene, som jeg og så mange andre dro til UKM i Trondheim med, har fått det til. Så kan faen meg jeg få det til også. Det gjør at panikken over å satse på foto og skriving roer seg. Hvertfall litt. For en liten stund. Og det gir meg mot til å fortsette å følge drømmen min.
 
Magdi og Chirag har et talent utenom det vanlige. De har en penn som er skarpere en de fleste og en unik formidlingsevne. De er stemmen til en hel generasjon. De er min, og din stemme. De skriver tekster som treffer midt i hjerterota og linjer som får tårene til å trille. De har vært med meg halve livet, og de kommer til å være med meg videre. Jeg kjenner dem ikke. Og de husker nok ikke meg. Men det gjør meg ingenting. For det vi alle har  er musikken, og det er sterkere enn noe annet.
 
Når jeg fikk høre at det #Dødtid skulle komme ut så ble jeg lykkelig. Mye fordi jeg visste hvor god lesing det kommer til å bli, men aller mest fordi jeg, som har tatt opp foto igjen, vet hvor dyktig Michael Ray Vera Cruz Angeles er. Jeg gleder meg til å se øyeblikkene han har fanget. Jeg har fulgt bloggen hans en stund, og jeg kan love deg at det blir magisk.
 
Så til Karpe Diem, takk for 13 fantastiske år, jeg gleder meg til de 50 neste. Og til dere alle 3 (Chirag, Magdi og M1k3), takk for at dere gir meg motet til å satse.
 
«Avkommet av det som nektes kan ikke nektes noe» -Karpe Diem
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s