«Det lukter parfymen din av jakken min fremdeles»

Husker du når vi spilte scrabble sammen på bursdagen min?
De andre hadde lagt seg og vi spilte uten regler. Alle ord var lov, også de vi fant opp underveis, så lenge vi hadde en god forklaring på dem. Utenfor brettet og utover bordet gikk bokstavene. For vi lot oss ikke stoppe av rammer. Utover natten så vekslet du mellom å være skvetten og blid. Du klarte ikke å bli tatt på. Selv en klem gjorde deg ubekvem. Jeg spurte om vi skulle ned på legevakten. Du smilte og sa at det gikk fint. At ting satt litt utenpå idag, men at du bare trengte søvn. Vi la oss, du trodde jeg sovnet. 10 minutter gikk og du reiste deg opp og dro fordi thai-katten vinket hadet. Sendte meg en melding om at du ikke hadde fått sove og ikke ville vekke meg for jeg var så fin der jeg lå. Så kastet du telefonen på vannet, spiste frokost på Rådhusplassen med en uteligger og dro hjem. Sa du. Og jeg trodde på deg. Jeg har gått den ruten mange ganger nå. Fra Gamlebyen til Aker Brygge til Jernbanetorget. Jeg har spilt den kvelden og natten om og om igjen i hodet mitt. Lurt på om jeg kunne gjort noe annerledes. Om jeg kunne pushet deg mer. Men vi vet begge at det ikke hadde endret noe. At det var deg, og det var din vei i livet.
 
Skjermbilde 2013-11-23 kl. 15.43.19
 
Jeg husker siste gang vi møttes. Vi dro på dagsfylla på Verdensspeilet. Satt sammen og lo av alle mødrene med barnevogner som trillet forbi og ikke skjønte hva som er lykken i livet. Å sitte sammen med et fint menneske, begge godbrisne, midt på dagen, midt i uka. Kjenne på friheten. Husker at du plutselig lo høyt mens jeg var midt i en setning og sa «Kine, du har sånn gangsta bitch bevegelse med hue når du blir engasjert!» Også lo vi enda høyere, mens vi slo oss på låret og snakket om at vi var begynt å bli gamle siden det kun er gamle mennesker som slår seg på låret når de ler. Og alle barnevogneierne så rart på oss og ristet på hodet mens vi lo videre. Vi snakket om å bli gamle sammen, kjøpe et svært hus og bo med alle vi elsket. Alle vi hadde kjær. Vi snakket om de vonde tingene også. Om det som satt inne i oss, men mest så lo vi. Det var en dag for latter. Og når vi skiltes så klemtes vi. Lenge. Lite visste vi at det skulle bli den siste.
 
DSC_8289
 (Utsnitt fra et kunstverk av Daniel Rønning Stokkan) 
 
Noen uker senere så dro jeg til København. Mai måned var kommet og i luften lå et løfte om sommer. Vi sendte meldinger mens jeg var der og planla og dra sammen en dag. Snakket om å utforske rare sidegater og lese bøker i gresset på Assistens Kirkegård. Jeg satt på Laundromat med Mira når jeg fikk meldingen: «Du er med meg på tur. Det lukter parfymen din av jakken min fremdeles. Knis.».
 
Nå lurer jeg på om jeg var med deg den dagen du tok sats.
 
 
 
 
 
Advertisements

2 kommentarer om “«Det lukter parfymen din av jakken min fremdeles»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s