En evig kamp

_DSC2951
 
Jeg liker ikke å tenke på minnene, for med dem kommer tårene. Så jeg har nektet meg selv det. I fire måneder har jeg drukket, festet, vært oversosial og danset. Ja, det har vært moro, jeg har levd livet, men jeg har glemt å leve livet. Jeg har glemt å føle. Og for hver dag jeg har festet og vært sosial, så har jeg glemt løftet til meg selv om å ta tak i problemet. Ta tak i meg selv. Og jeg vet det må starte med at jeg setter meg ned og virkelig sørger. Jeg må tørre å være alene. For hver dag jeg bryter det løftet, så skuffer jeg meg selv litt mer. Og når man skuffer seg selv gang på gang så ender man til slutt opp med å ikke tro på det mennesket man er, eller muligheten til å bli det mennesket man ønsker å være.
 
Det er en evig kamp. En kamp mellom å huske; og glemme. Jeg ønsker ingen av delene. Hva gjør jeg da?
 
 
-oktober 2013
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s