Dagdrømming

 Skjermbilde 2014-05-10 kl. 03.48.02
 
Han har endelig invitert meg hjem til han. Jeg har ønsket det lenge, drømt og fantasert om det, og nå står jeg her, utenfor døren hans og tripper. Jeg er mer nervøs enn jeg kan huske å ha vært på evigheter. For vi har flørtet lenge. Sendt meldinger nesten daglig, men hver gang jeg har foreslått å møtes alene, hjemme hos en av oss og ikke ute blandt folk, så sier han at han syns det høres skummelt ut. At han er bekymret for hva som kan skje. Og det eneste som virker logisk for meg er at han er redd for å falle for noen, redd for å bli såret. For selv om det høres innbilsk ut så vet jeg at jeg tenner han, jeg vet at det er noe ved meg han liker og jeg vet at jeg har sjarmert han. Men så sier han at han er redd for å møtes. Uten å utdype hva det er som skremmer han. Så en dag, uten forvarsel inviterer han meg over til seg, og nå er det jeg som er redd. Hva jeg er redd for er jeg usikker på selv. Jeg har med ingredienser til middag, tenkte å vise frem husmorevnene. Men hva om det jeg lager smaker dritt? Hva om vi plutselig ikke har noe å snakke om lenger? Hva om han har endret mening og syns jeg er stygg? Hvorfor har han endret mening?
 
Alt dette rekker jeg å tenke på i de 20 sekundene det tar fra jeg ringer på til han åpner døren. Og i det sekundet ansiktet hans dukker opp i døråpningen så forsvinner all uro.
 
Vi lager middag sammen, snakker politikk, musikk og nerder om Star Wars. Og mens vi sitter der i sofaen og snakker så strekker han hånden mot ansiktet mitt og drar meg til seg. Vi kysser for første gang. Og jeg kjenner lykke og kriblinger fylle meg. Fra tå til hodet. Og kanskje litt i tissen. Vi kliner. Lenge. Vi snakker tidenes makeout session. Og vi fortsetter å snakke, kline og tafse til klokka er altfor mye. Natten ender i at vi sovner i skje. Bryst mot rygg, kne mot hase, rumpe mot tiss, lepper mot hals. Føtter flettet sammen. Armer som holder trygt rundt meg.
Rett før jeg sovner så innser jeg at det ikke var noe å være redd for. For dette øyeblikket av lykke er verdt sjansen på at man kanskje, en gang i fremtiden, vil bli såret. Og den sjansen er jeg villig til å ta. Og er vi heldige så er det vi som vil gi hverandre den følelsen vi aldri trodde vi kom til å finne. Det eneste jeg vet med sikkerhet, det er at den følelsen hvertfall ikke vil komme om vi ikke gir slipp på frykten og gir oss hen til lysten. Jeg håper at han som ligger bak meg med armene om kroppen min også innser det. At det er ikke noe å være redd for.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s