Limbo

Screen Shot 2015-03-09 at 02.10.51 Screen Shot 2015-03-09 at 02.11.13 Screen Shot 2015-03-09 at 02.11.24

Limbo. Limbo er tittelen på avgangsutstillingen til 2 året på skolen min.
Komorebi er tittelen på Cecilia Riis sin del av den. Hun tar for seg en del av historien til Daniel på en så levende og vakker måte at jeg den siste tiden har følt at jeg er tilbake til sommeren 2013. Det er ubeskrivelig vondt, men også utrolig vakkert. Daniel fikk oss til å se verden med nye øyne, han farget livene til de som sto han nær. Jeg har sett bildene, men jeg gleder meg til utstillingen. Til å se dem hengende på veggen samlet. Jeg gruer meg til å få vondt i hver celle i kroppen, men gleder meg til å bli ubeskrivelig stolt av det mennesket som jeg er så heldig å få kalle min person.

Jeg håper jeg ser deg i Lille Grensen 7 på vernissagen den 19 Mars mellom 19 og 23. Utstillingen er ellers åpen mellom 20 og 26 Mars fra klokken 10-18 mandag til fredag og 11-16 lørdag og søndag.

Advertisements

Savn

 Skjermbilde 2014-08-25 kl. 05.39.11
 
Jeg har savnet deg så lenge at jeg noen ganger tar meg selv i å tenke at det nesten har blitt en kjedelig form for savn. En vanesak. Men så hører jeg plutselig en sang, og tenker at den må jeg sende til deg. Så kommer jeg på at jeg ikke kan det lenger. Og da kommer det tilbake; humoren, smilet, selvironien, latteren, ertingen, klemmene. Og det velter over meg. Smerten ved å savne deg. Jeg får ikke puste lenger. Og jeg innser da at jeg ikke har vent meg til det i det hele tatt. Ikke til savnet, smerten eller tomrommet. Jeg kommer aldri til å venne meg til det, jeg kommer aldri til å venne meg til at du er borte.

En dråpe vann i en ørken av tid

Skjermbilde 2014-09-16 kl. 04.04.49 Skjermbilde 2014-09-16 kl. 04.05.19
 
I det siste så har jeg tenkt på deg hele tiden. Hver dag. Hver time. Hvert minutt. Du har vært et konstant nærvær. Et fint og vakkert nærvær. Jeg har hørt latteren din. Kjent at du er stolt av meg. Sett smilet ditt.
Jeg vet det ikke er mulig lenger. Alle disse tingene. Jeg vet at noen vil riste på hodet når de leser dette og fortelle meg at du er borte. At jeg ikke kan kjenne og føle det jeg føler. Men du er ikke helt borte for meg. Du er en del av meg og alle de du etterlot deg. Du er med på å forme hvem jeg er som mennesket, du minner meg daglig på at jeg skal nyte det jeg har, og være stolt av det jeg har oppnåd. Du minner meg på å holde blikket mot fremtiden, men samtidig huske de stier jeg har trådd og de mennesker jeg har kjent.
 
Det er for det meste godt å ha deg i tankene daglig.
Men ikke i natt og ikke i dag.
 
I dag er alt vondt, i dag så er tanken på smilet, latteren og nærværet ditt tårefremkallende. Men det er greit. For jeg vet nå at de dagene er der fordi du betydde så utrolig mye for meg. Og all smerten, og alle tårene er verdt hvert et øyeblikk jeg fikk kalle deg min venn.

En evig kamp

_DSC2951
 
Jeg liker ikke å tenke på minnene, for med dem kommer tårene. Så jeg har nektet meg selv det. I fire måneder har jeg drukket, festet, vært oversosial og danset. Ja, det har vært moro, jeg har levd livet, men jeg har glemt å leve livet. Jeg har glemt å føle. Og for hver dag jeg har festet og vært sosial, så har jeg glemt løftet til meg selv om å ta tak i problemet. Ta tak i meg selv. Og jeg vet det må starte med at jeg setter meg ned og virkelig sørger. Jeg må tørre å være alene. For hver dag jeg bryter det løftet, så skuffer jeg meg selv litt mer. Og når man skuffer seg selv gang på gang så ender man til slutt opp med å ikke tro på det mennesket man er, eller muligheten til å bli det mennesket man ønsker å være.
 
Det er en evig kamp. En kamp mellom å huske; og glemme. Jeg ønsker ingen av delene. Hva gjør jeg da?
 
 
-oktober 2013

«Det lukter parfymen din av jakken min fremdeles»

Husker du når vi spilte scrabble sammen på bursdagen min?
De andre hadde lagt seg og vi spilte uten regler. Alle ord var lov, også de vi fant opp underveis, så lenge vi hadde en god forklaring på dem. Utenfor brettet og utover bordet gikk bokstavene. For vi lot oss ikke stoppe av rammer. Utover natten så vekslet du mellom å være skvetten og blid. Du klarte ikke å bli tatt på. Selv en klem gjorde deg ubekvem. Jeg spurte om vi skulle ned på legevakten. Du smilte og sa at det gikk fint. At ting satt litt utenpå idag, men at du bare trengte søvn. Vi la oss, du trodde jeg sovnet. 10 minutter gikk og du reiste deg opp og dro fordi thai-katten vinket hadet. Sendte meg en melding om at du ikke hadde fått sove og ikke ville vekke meg for jeg var så fin der jeg lå. Så kastet du telefonen på vannet, spiste frokost på Rådhusplassen med en uteligger og dro hjem. Sa du. Og jeg trodde på deg. Jeg har gått den ruten mange ganger nå. Fra Gamlebyen til Aker Brygge til Jernbanetorget. Jeg har spilt den kvelden og natten om og om igjen i hodet mitt. Lurt på om jeg kunne gjort noe annerledes. Om jeg kunne pushet deg mer. Men vi vet begge at det ikke hadde endret noe. At det var deg, og det var din vei i livet.
 
Skjermbilde 2013-11-23 kl. 15.43.19
 
Jeg husker siste gang vi møttes. Vi dro på dagsfylla på Verdensspeilet. Satt sammen og lo av alle mødrene med barnevogner som trillet forbi og ikke skjønte hva som er lykken i livet. Å sitte sammen med et fint menneske, begge godbrisne, midt på dagen, midt i uka. Kjenne på friheten. Husker at du plutselig lo høyt mens jeg var midt i en setning og sa «Kine, du har sånn gangsta bitch bevegelse med hue når du blir engasjert!» Også lo vi enda høyere, mens vi slo oss på låret og snakket om at vi var begynt å bli gamle siden det kun er gamle mennesker som slår seg på låret når de ler. Og alle barnevogneierne så rart på oss og ristet på hodet mens vi lo videre. Vi snakket om å bli gamle sammen, kjøpe et svært hus og bo med alle vi elsket. Alle vi hadde kjær. Vi snakket om de vonde tingene også. Om det som satt inne i oss, men mest så lo vi. Det var en dag for latter. Og når vi skiltes så klemtes vi. Lenge. Lite visste vi at det skulle bli den siste.
 
DSC_8289
 (Utsnitt fra et kunstverk av Daniel Rønning Stokkan) 
 
Noen uker senere så dro jeg til København. Mai måned var kommet og i luften lå et løfte om sommer. Vi sendte meldinger mens jeg var der og planla og dra sammen en dag. Snakket om å utforske rare sidegater og lese bøker i gresset på Assistens Kirkegård. Jeg satt på Laundromat med Mira når jeg fikk meldingen: «Du er med meg på tur. Det lukter parfymen din av jakken min fremdeles. Knis.».
 
Nå lurer jeg på om jeg var med deg den dagen du tok sats.
 
 
 
 
 

We weren’t friends to begin with

 
 
tumblr_mw2e2eWQVV1rm21fvo4_1280
 (foto: Cecilia Riis Kjeldsen. Trykk på bildet for lenke)
 
Det er godt å kjenne på at trangen til å skrive; og dele; fortsatt er der.
Når foto kom tilbake som en del av meg som MÅTTE få utløp, så ble skrivingen skjøvet til side. Pakket bort. Men ikke glemt.
Jeg skrev fortsatt. Bare ikke her. Skrivingen, som med foto, har blitt en frisone, som en stund ble veldig privat. For privat til å dele, tenkte jeg. Men jeg innser nå at det handler mye om mot også. Eller mangelen på det.
 
Mye av det jeg har skrevet de siste månedene har handlet om personer jeg har i livet mitt. Eller har valgt å ikke ha lenger. Jeg hadde ikke motet til å sette det svart på hvitt og trykke «publiser». Men det motet er der nå. For jeg gir litt mer faen. Jeg vet hvem som fortjener å være en del av mitt liv. Hvem som fortjener å være i min flokk. For første gang i mitt liv så forventer jeg at vennene mine er der for meg, slik jeg er der for dem. At de har respekt for at jeg for en gang skyld ikke klarte å være der for noen, og at jeg trengte dem mer enn jeg noen gang har trengt dem. Og jeg trenger at de er der, selv når jeg dytter dem bort. For det er den jeg er for dem. Det er den jeg alltid har vært og alltid kommer til å være. Selv om jeg ikke har klart å vært det i det siste. I et vennskapsforhold så må man akseptere at vi har perioder i livet hvor vi ikke klarer å være der for hverandre. Men at når den ene parten virkelig trenger en, så er man der. Uansett. 
 
Jeg er heldig. Jeg har slike venner. Men det er noen, noen som har gått bak ryggen min og sagt at de syns sorgen jeg gikk gjennom i sommer, sorgen jeg fortsatt har i meg, var og er egoistisk. At jeg hadde kjent dem lenger enn Daniel og derfor burde stilt opp på det vi hadde planlagt sammen, istedenfor minnekonserten og begravelsen. Som aldri spurte meg om hvordan det gikk, men som sendte meldinger om hvor stresset de var og om jeg kunne være der for dem. Mennesker jeg regnet som mine nærmese venner. Mennesker jeg var der for, når de trengte det mest, men når jeg trengte dem. Da handlet alt fortsatt om dem. Når sorgen min var så intens at jeg ikke kunne stå på oppreist. Da var jeg egoistisk.
 
Jeg hadde tross alt kjent dem lenger enn Daniel og burde heller vært der for dem.
 

Every time we wonder, what we left back in your heart

DSC_2677

Jeg prøvde å ringe hjelpetelefonen i natt. Prøvde å forklare. Gråt så mye at jeg nesten ikke fikk frem et ord. Når det endelig kom frem noen så føltes det kunstig. Det å sitte og snakke med et fremmed menneske. Å måtte forklare alt som har skjedd på nytt. Gjenfortelle. Igjen. Så jeg la på. Og kom inn hit for å skrive.
 
Daniel pleide å si at han elsket skrivingen min, men at den var så nær at han ikke klarte å lese mye av gangen. Det gjorde for vondt. Det går et fint skille mellom å skrive personlig og privat. Det skille har ikke jeg. Dette er meg. Usensurert. Min terapi. Om det gjør for vondt å lese så får du gjøre som Daniel. Porsjoner det ut. Eller gå videre. Det er lov. Du kan lese i det stille. I det skjulte. Eller ikke i det hele tatt.
 
De fleste timene er vonde, tunge og seige. Men det er gode timer. Timer med latter og vakre mennesker. I de stundene tenker jeg at han var en idiot som forlot oss og alt det vakre vi er. At han går glipp av så mye. Sannheten er at det er en egoistisk tanke. Han ønsket seg videre. Det er vi som ønsker han her. 
 
Den første uka var svart. Bekmørk. Så kom det noen dager hvor alt gikk så mye bedre. Det var som om ingenting hadde skjedd. «Dette gikk fort» tenkte jeg, men innså snart at det var ikke over. Jeg fornektet det. Jeg kunne høre stemmen min si «Daniel er død. Han er borte og kommer aldri tilbake.», men jeg følte det ikke. Så plutselig kom slaget. Som lyn fra klar himmel. Da jeg igjen måtte ta det innover meg at han er borte. Det traff en gang første dagen, så to, og det økte for hver dag. Til at jeg nå ikke lenger føler at jeg noensinne kommer til å klare å komme meg videre. Alt føles håpløst. Og jeg vil bare slå, skrike og knuse noe. Jeg vil gi opp. For det gjør så vondt at jeg føler at jeg revner.
 
Jeg er utmattet, så utrolig sliten av å være med mennesker, sliten av å ikke klare å være alene, av å være sterk for andre,av å være redd for å be om hjelp. Sliten av å ha dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for å ikke klare å jobbe, av å ikke være der for vennene mine, familien. Til tider sliten av livet.
 
Jeg føler oftere og oftere at jeg har så lyst til å falle sammen i noens armer. Bli holdt rundt, klemt på og gråte. Gråte til det er tomt. Noen ganger tenker jeg at jeg skal få det til også, men når øyeblikket er der så føles det plutselig rart, unaturlig og upassende. Da smiler jeg, morer meg, ler og den knusende følelsen er ikke lenger knusende nok. Og alle tror jeg har det fint. Jeg har det jo så jævlig fint.
 
Noen ganger kunne jeg ønske at jeg bare kunne slette alt. Starte på nytt. Falle forover i vannet og bli slukt inn i noe annet. Men jeg er her. Og på et eller annet vis skal jeg ende opp med et fredfullt sinn.

 

The tallest man on earth -Leading Me Now

«Jeg stikker aldri, Kine»

375038_10152818487935533_1427333995_n

Du orker ikke å være alene. Orker ikke å være sammen med noen. Men orker ikke være alene. Vil ha noen der, men har ikke noe å si. Alt du har, er smerte og falske smil. Masker. Og alt du ønsker er å ha noen i samme rom som deg. Men du tørr ikke spørre. Vil ikke gjøre noen ukomfortable. For du sitter jo bare der. Hører på musikk. roter med pc’en, uten mål og mening. Har ikke noe å si. Plutselig er 5 timer gått. Du vet ikke hvor. Du er fortsatt alene og smerten er like intens. Du klarer ikke lenger å gråte. Klarer ikke få utløp. Smerten sitter ikke lenger bare i hjertet, men i hele kroppen. Du trenger å bevege deg, men kommer deg ikke ut. 3 timer går og du sitter der ennå. Plutselig er det mørkt ute, men du er ikke trøtt. Bare sliten. Sliten av alt. Sliten av mørket. Av smerten. Sorgen. Du vet at du må treffe noen for at ting skal bli bedre, men vet ikke hvordan komme deg ut. Du tenker at andre har det like vondt. Det er ikke noe spesielt med din smerte. De har det like jævlig. Verre sikkert. Så hvorfor legge din sorg over dem. Hvorfor ikke bare krype sammen i hullet ditt og håpe at det snart går over. At teppet en dag letter.

«Jeg stikker aldri Kine», sa du. Nå sitter jeg her. Alene.

Mitt løfte til deg

479878_136934586479925_926043825_n

Deep Valley – Daniel Rønning Stokkan

Jeg har vært inne i en vond periode. En periode hvor pennen føltes fremmed i hånden og all smerte jeg hadde inne i meg ikke fikk utløp. En venn snakket med meg hver eneste dag,  vi støttet hverandre i smerten vår og han hjalp meg videre. Han bar hele meg. Han bar oss alle. Men vi klarte ikke å bære han.

For 10 dager siden gikk han inn i skogen, og forlot oss.

Jeg trodde ikke ting kunne bli mørkere. Men sorgen er bunnløs. Han var så klok, vakker og varm. Han var min nærmeste og han så meg på en måte ingen andre gjorde. Men en ting er endret i forhold til mørket jeg følte før han dro. Nå skriver jeg. For jeg lovte han det. Han sa «du må skrive Kine, du må skrive og fotografere. Du har så mye vakkert inne i deg som trenger utløp. Og du er så sabla dyktig. Lov meg det Kine. At du skriver og fotograferer.» Så det lover jeg deg Daniel. Jeg skal skrive og jeg skal ta opp foto igjen. Jeg skal satse, fordi du trodde på meg.

Med andre ord så blir det en forandring her inne. Jeg kommer fortsatt til å skrive. Men det blir også mer egne fotografier. Og jeg kommer til å dele mye av min kjære Daniel. Musikken, klokskapen og kunsten hans. Han fortjener det. Med han mistet jeg min sjelevenn. Nå må jeg finne en måte å reise meg på.

Bildet er et kunstverk av Daniel Rønning Stokkan. Musikken er komponert og spilt inn av han.