Saudade

Skjermbilde 2015-05-21 kl. 02.44.43

Skjermbilde 2015-05-21 kl. 02.44.32

Skjermbilde 2015-05-21 kl. 02.44.55

I natt gråt jeg over deg. Jeg gråt fordi jeg har mistet deg. Men kan man miste noe man egentlig aldri har hatt? Kan man savne noe som egentlig aldri var? For tårene som faller er fyllt av savn, sorg og tap. Savn, sorg og tap over noe som aldri var mitt, for vi var aldri «oss». Det var bare meg og min kjærlighet til deg.

Advertisements

Dagdrømming

 Skjermbilde 2014-05-10 kl. 03.48.02
 
Han har endelig invitert meg hjem til han. Jeg har ønsket det lenge, drømt og fantasert om det, og nå står jeg her, utenfor døren hans og tripper. Jeg er mer nervøs enn jeg kan huske å ha vært på evigheter. For vi har flørtet lenge. Sendt meldinger nesten daglig, men hver gang jeg har foreslått å møtes alene, hjemme hos en av oss og ikke ute blandt folk, så sier han at han syns det høres skummelt ut. At han er bekymret for hva som kan skje. Og det eneste som virker logisk for meg er at han er redd for å falle for noen, redd for å bli såret. For selv om det høres innbilsk ut så vet jeg at jeg tenner han, jeg vet at det er noe ved meg han liker og jeg vet at jeg har sjarmert han. Men så sier han at han er redd for å møtes. Uten å utdype hva det er som skremmer han. Så en dag, uten forvarsel inviterer han meg over til seg, og nå er det jeg som er redd. Hva jeg er redd for er jeg usikker på selv. Jeg har med ingredienser til middag, tenkte å vise frem husmorevnene. Men hva om det jeg lager smaker dritt? Hva om vi plutselig ikke har noe å snakke om lenger? Hva om han har endret mening og syns jeg er stygg? Hvorfor har han endret mening?
 
Alt dette rekker jeg å tenke på i de 20 sekundene det tar fra jeg ringer på til han åpner døren. Og i det sekundet ansiktet hans dukker opp i døråpningen så forsvinner all uro.
 
Vi lager middag sammen, snakker politikk, musikk og nerder om Star Wars. Og mens vi sitter der i sofaen og snakker så strekker han hånden mot ansiktet mitt og drar meg til seg. Vi kysser for første gang. Og jeg kjenner lykke og kriblinger fylle meg. Fra tå til hodet. Og kanskje litt i tissen. Vi kliner. Lenge. Vi snakker tidenes makeout session. Og vi fortsetter å snakke, kline og tafse til klokka er altfor mye. Natten ender i at vi sovner i skje. Bryst mot rygg, kne mot hase, rumpe mot tiss, lepper mot hals. Føtter flettet sammen. Armer som holder trygt rundt meg.
Rett før jeg sovner så innser jeg at det ikke var noe å være redd for. For dette øyeblikket av lykke er verdt sjansen på at man kanskje, en gang i fremtiden, vil bli såret. Og den sjansen er jeg villig til å ta. Og er vi heldige så er det vi som vil gi hverandre den følelsen vi aldri trodde vi kom til å finne. Det eneste jeg vet med sikkerhet, det er at den følelsen hvertfall ikke vil komme om vi ikke gir slipp på frykten og gir oss hen til lysten. Jeg håper at han som ligger bak meg med armene om kroppen min også innser det. At det er ikke noe å være redd for.

Mitt løfte til deg

479878_136934586479925_926043825_n

Deep Valley – Daniel Rønning Stokkan

Jeg har vært inne i en vond periode. En periode hvor pennen føltes fremmed i hånden og all smerte jeg hadde inne i meg ikke fikk utløp. En venn snakket med meg hver eneste dag,  vi støttet hverandre i smerten vår og han hjalp meg videre. Han bar hele meg. Han bar oss alle. Men vi klarte ikke å bære han.

For 10 dager siden gikk han inn i skogen, og forlot oss.

Jeg trodde ikke ting kunne bli mørkere. Men sorgen er bunnløs. Han var så klok, vakker og varm. Han var min nærmeste og han så meg på en måte ingen andre gjorde. Men en ting er endret i forhold til mørket jeg følte før han dro. Nå skriver jeg. For jeg lovte han det. Han sa «du må skrive Kine, du må skrive og fotografere. Du har så mye vakkert inne i deg som trenger utløp. Og du er så sabla dyktig. Lov meg det Kine. At du skriver og fotograferer.» Så det lover jeg deg Daniel. Jeg skal skrive og jeg skal ta opp foto igjen. Jeg skal satse, fordi du trodde på meg.

Med andre ord så blir det en forandring her inne. Jeg kommer fortsatt til å skrive. Men det blir også mer egne fotografier. Og jeg kommer til å dele mye av min kjære Daniel. Musikken, klokskapen og kunsten hans. Han fortjener det. Med han mistet jeg min sjelevenn. Nå må jeg finne en måte å reise meg på.

Bildet er et kunstverk av Daniel Rønning Stokkan. Musikken er komponert og spilt inn av han.

Kjærleik og en annen tidsalder

Untitled

Jeg kunne ønske vi levde i en tid uten mobiltelefon og internett. Da hadde jeg hatt en unnskyldning til å banke på døra di. Og si, jeg vil ha deg. Ta meg!

Istedet ligger jeg her og venter på en dum tekstmelding, mens jeg snoker på facebooken din.