Saudade

Skjermbilde 2015-05-21 kl. 02.44.43

Skjermbilde 2015-05-21 kl. 02.44.32

Skjermbilde 2015-05-21 kl. 02.44.55

I natt gråt jeg over deg. Jeg gråt fordi jeg har mistet deg. Men kan man miste noe man egentlig aldri har hatt? Kan man savne noe som egentlig aldri var? For tårene som faller er fyllt av savn, sorg og tap. Savn, sorg og tap over noe som aldri var mitt, for vi var aldri «oss». Det var bare meg og min kjærlighet til deg.

Advertisements

Du fortjener en som meg

Kine_Michelle_Bruniera_Portefølje_3

Jeg klarer det ikke, jeg prøver, men jeg klarer det ikke.
For (som Daniel Kvammen synger), du fortjener en som meg, en som er merkeligere enn du er.

Jeg vil få deg til å snakke om deg selv. Noe du aldri gjør. Du er som meg. Flink til å stille spørsmål. Få andre til å snakke om seg selv. Folk liker å snakke om seg selv. Det får dem til å føle seg interessante, de glemmer å stille spørsmål. Og du slipper å svare på dem. Eller som i vårt tilfelle, du stiller spørsmål, jeg svarer. Jeg stiller spørsmål og du unngår dem. Det fungerer ikke med meg. Jeg kan denne leken. Jeg har spilt den hele mitt liv. Så jeg stiller dem, men du unngår dem. Med humor, eller nye spørsmål.

Du kan ikke fortsette å holde en armlengdes avstand til alle relasjoner fordi du er redd for å en gang bli forlatt og såret. Da ender du opp ensom og alene. Og jeg? Jeg klarer ikke å gi opp å prøve å få deg til å åpne deg. Jeg er for glad i deg til å gi opp. Du fortjener å finne den følelsen og den finner du ikke om du ikke slipper folk innpå. Så øv deg på meg. Alt jeg ber om er at du skal fortelle meg litt om deg, slik jeg har fortalt deg om meg.

167 fregner

 
Skjermbilde 2014-11-18 kl. 05.46.04
 
Jeg teller 167 fregner før jeg gir opp.
Jeg tenker på det jeg ikke tør å fortelle deg, at du er det vakreste jeg vet, mens jeg lar fingrene gli gjennom det lange mørke håret ditt. Håret med gråskimmel som noen timer tidligere falt ned i ansiktet mitt når du lot dine lepper treffe mine. Jeg lar dem gli videre. Over skuldrene og armene dine. Armene som holdt rundt meg, som fikk meg til å føle meg trygg. Usårbar. Over brystkassa di. Jeg kan kjenne at du lever under fingertuppene mine. Kjenner pusten fra lungene, dunkingen fra hjertet, frysningene fra drømmene. Og jeg tenker at det er uvirkelig at du ligger her. At det er for godt til å vare. Men så våkner du, ser på meg med blikket som vekker alle sommerfugler til livet. Og så smiler du det smilet. Smilet som får tvilen i meg til å smelte. For nå.

Så nær…

Skjermbilde 2014-08-25 kl. 04.38.08 Skjermbilde 2014-08-25 kl. 05.00.23 Skjermbilde 2014-08-25 kl. 04.40.04 Skjermbilde 2014-08-25 kl. 04.38.26
 
Jeg husker at du smøg deg tett inntil meg bakfra. Hud mot hud. La armene rundt meg. Trakk meg til deg. Kysset meg på halsen, i gropen bak øret. Og hvisket nesten umerkelig, «jeg kunne ønske jeg ikke var så forvirret». Du aner ikke hvor mye jeg ønsket det samme. Hvor mye jeg fortsatt ønsker det.

Savnet etter noe som aldri var

Skjermbilde 2014-08-25 kl. 05.40.50 
 
«Du skal ikke være redd for å forelske deg. Den herlige naive følelsen, den skal du omfavne og nyte. «,  sa en venn til meg.
Så jeg tok sats og forelsket meg i deg. Jeg innså det idag, for noen timer siden, at jeg ikke bare liker deg. Jeg er forelsket i deg. Jeg innså i det sekundet du skrev til meg, at det var begynnelsen på slutten. At jeg hadde pushet deg for langt. At det jeg skrev hadde tvunget deg til å være ærlig å si at du ikke var i nærheten av over hun andre. Så hvordan skal vi gå videre da. Når alt jeg vil ha er deg, men alt du vil ha er henne. Hvordan skal jeg gå videre uten din hånd i min? For jeg er redd for at i det sekundet jeg var modig nok til å innse at jeg er forelsket i deg, så mistet jeg deg. Men kan man miste noe man egentlig aldri hadde? Kan man savne noen som aldri var ens til å begynne med?
 
Jeg tror ikke det er så lurt sa du. Det høres farlig ut sa du. Du har et prosjekt du på en måte ikke er ferdig med sa du. Så jeg burde visst bedre. Jeg burde ikke latt det gå så langt. Men du kom til meg den natten. Du holdt rundt meg, kysset meg, strøk meg over ansiktet, hvisket meg i øret. Så noe må du ha følt. Men hva? Og når forsvant det? Og hvordan snur man ryggen til han man har forelsket seg i og forteller seg selv at det er på tide å gi slipp?

Dagdrømming

 Skjermbilde 2014-05-10 kl. 03.48.02
 
Han har endelig invitert meg hjem til han. Jeg har ønsket det lenge, drømt og fantasert om det, og nå står jeg her, utenfor døren hans og tripper. Jeg er mer nervøs enn jeg kan huske å ha vært på evigheter. For vi har flørtet lenge. Sendt meldinger nesten daglig, men hver gang jeg har foreslått å møtes alene, hjemme hos en av oss og ikke ute blandt folk, så sier han at han syns det høres skummelt ut. At han er bekymret for hva som kan skje. Og det eneste som virker logisk for meg er at han er redd for å falle for noen, redd for å bli såret. For selv om det høres innbilsk ut så vet jeg at jeg tenner han, jeg vet at det er noe ved meg han liker og jeg vet at jeg har sjarmert han. Men så sier han at han er redd for å møtes. Uten å utdype hva det er som skremmer han. Så en dag, uten forvarsel inviterer han meg over til seg, og nå er det jeg som er redd. Hva jeg er redd for er jeg usikker på selv. Jeg har med ingredienser til middag, tenkte å vise frem husmorevnene. Men hva om det jeg lager smaker dritt? Hva om vi plutselig ikke har noe å snakke om lenger? Hva om han har endret mening og syns jeg er stygg? Hvorfor har han endret mening?
 
Alt dette rekker jeg å tenke på i de 20 sekundene det tar fra jeg ringer på til han åpner døren. Og i det sekundet ansiktet hans dukker opp i døråpningen så forsvinner all uro.
 
Vi lager middag sammen, snakker politikk, musikk og nerder om Star Wars. Og mens vi sitter der i sofaen og snakker så strekker han hånden mot ansiktet mitt og drar meg til seg. Vi kysser for første gang. Og jeg kjenner lykke og kriblinger fylle meg. Fra tå til hodet. Og kanskje litt i tissen. Vi kliner. Lenge. Vi snakker tidenes makeout session. Og vi fortsetter å snakke, kline og tafse til klokka er altfor mye. Natten ender i at vi sovner i skje. Bryst mot rygg, kne mot hase, rumpe mot tiss, lepper mot hals. Føtter flettet sammen. Armer som holder trygt rundt meg.
Rett før jeg sovner så innser jeg at det ikke var noe å være redd for. For dette øyeblikket av lykke er verdt sjansen på at man kanskje, en gang i fremtiden, vil bli såret. Og den sjansen er jeg villig til å ta. Og er vi heldige så er det vi som vil gi hverandre den følelsen vi aldri trodde vi kom til å finne. Det eneste jeg vet med sikkerhet, det er at den følelsen hvertfall ikke vil komme om vi ikke gir slipp på frykten og gir oss hen til lysten. Jeg håper at han som ligger bak meg med armene om kroppen min også innser det. At det er ikke noe å være redd for.

Den følelsen jeg trodde jeg hadde glemt

Skjermbilde 2014-05-04 kl. 22.01.34

Den godvonde følelsen når du liker noen så utrolig godt. Du er ikke forelsket. Ennå. Men du er på vei. Hver gang du møter han så er du på nippe til å kysse han. Hver gang han gir et livstegn så drømmer du om å kysse han. Du drømmer og lengter etter å kjenne fingrene hans gli over kroppen din og at dere blir et. Du lengter etter kvelder med musikk, kjærtegn og latter. Og rødming. For du rødmer og blir sjenert hver gang han ser på deg. Du blir sjenert på den gode måten. Og plutselig så innser du at den følelsen du trodde du hadde glemt. Den lever i beste velgående. Inne i deg.

Jeg ville ikke gi deg halve meg

_DSC2458_DSC2499 _DSC2452
 
Jeg fortalte deg det,
at jeg ikke kan elske deg.
At jeg liker deg,
så jævlig mye.
Men at jeg ikke kan elske deg.
At jeg ikke vet om jeg noensinne kan elske noen.
Stole på noen.
Jeg ikke klarer å være der for meg selv,
hvordan skal jeg da kunne være der for deg?
Jeg ikke ville gi deg halve meg
når du fortjener hele.
Så stikk!
Gå og lev livet ditt, og glem meg.
Alt det sa jeg.
 
Men du stakk ikke.
Du ble. Som en venn.
Sa du.
Men følelsene dine forsvant ikke.
De ble sterkere.
Og nå kan jeg kjenne smerten din.
Men hva kan jeg gjøre?
Jeg advarte deg.
Du valgte å bli.
Du valgte å elske.
 

Jeg husker det så altfor godt

tumblr_mxen252UWS1rm21fvo1_1280
 
Jeg husker det ennå. At vi hadde snakket om at vi ville kysse hverandre. Eller, vi hadde ikke snakket om det, vi var for feige til det. Vi skrev det på melding. Du hadde vært på besøk hos meg og nok engang så klemte vi hverandre hadet med rødming, fnising og spenning i luften. Men ingen turte, ingen tok sats. Så jeg sendte deg en bildemelding. «Vil du kline? Smil=Ja. Backflip=Nei». Jeg hadde skrevet det på en lapp. Hvit papir, svart tusj.
 
Jeg var ganske sikker på at du ikke kunne ta en backflip.
 
Du svarte tilbake at du hadde tenkt på det så lenge. Også den dagen, men at du feiget ut igjen.
Neste gang vi møttes, og skulle si hadet, så klemte, fniste, rødmet vi og kjente igjen på spenningen mellom oss for så å snu og gå hvert til vårt. Vi var kommet kanskje 20-30 meter fra hverandre når jeg plutselig hører meg selv rope navnet ditt, jeg går mot deg, tar tak i deg, og kysser deg. Det er noe av det modigste jeg har gjort. Det var ikke noe spesielt deilig kyss. Det varte ikke lenge. Det var slik et kyss blir når man begynner å le midt i det fordi man ikke hadde forventet at det skulle skje sånn, eller da. Og fordi den som kysset deg var så nervøs at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg. 
 
Det ble ingen flere kyss. Jeg ville, og flørtingen var der fortsatt. Du sa at jeg gjorde deg jelly i knæra og at du syns jeg var så jævlig bra. Men på et punkt så endret noe seg hos deg. Og det er helt greit. Følelser endrer seg. Det kan man ikke styre. Men jeg har aldri fått vite hva som endret dem. Vet du det selv?
Når jeg spurte så svarte du at ingenting hadde endret seg for deg. Men jeg har ikke innbilt meg det som var der, for jeg har ordene dine. Svart på hvit. Og jeg er like glad i deg nå. Selv om alt du kan gi er vennskap. For når det kommer til deg så er vennskap mye. Men jeg lurer fortsatt. Ville det kostet deg så mye å fortelle meg hva som skjedde?
 
 
 
(Bildet er tatt av den alltid like dyktig Cecilia Riis Kjeldsen)