Super 8

Nå om dagen så spiller vi inn en musikkvideo i forbindelse med en skoleoppgave. Vi var heldige, fikk drømmeartisten, lagde et fantastisk bra konsept, lærte masse og gledet oss. Men på mandag så måtte desverre artisten trekke seg. Istedenfor å legge oss ned og grine så tok vi utfordringen. Vi fant en ny (helt magisk!) artist, utarbeidet et nytt konsept og gjort alt som vi forrige gang brukte fem uker på, på to og et halvt døgn.

Onsdag kveld så dro vi ut på hytta mi på Hvaler for å filme. Vi ble til fredag morgen. Det var to intense, men magiske døgn. Jeg kjenner at jeg har brukt opp alle mine krefter og at jeg trenger en liten pause. Jeg er en person som for å fungere, for å ikke bli dårlig, trenger tid alene, og som ikke alltid er like flink til å lytte til kroppen som jeg burde. Men jeg er på vei. Og vi er snart i mål. To uker med redigering og jeg kan vise dere videoen. I mellomtiden så vil jeg takke noen av de fineste menneskene jeg er så heldig å ha i livet mitt. Takk for at dere er dere, takk for at dere er så dyktige og ikke minst, takk for at jeg får være produsenten deres. Sammen skal vi sørge for at Anja Skybakmoen får en helt fantastisk video.

(Bildene er en herlig miks av snaps og mobilfoto tatt av oss alle, da kameraene våre var travelt opptatt med å filme. Gruppen består av: Maria Gossé, Ingeborg Løvlie, Ida Meyer, Io Sivertsen, Kristine Rød, Mirjam Stenevik og Mira Wickman)

IMG_7631

IMG_7632

IMG_7633

IMG_7634

IMG_7638

Processed with VSCOcam with m3 preset

IMG_7642

Processed with VSCOcam with c1 preset

IMG_7641

Processed with VSCOcam with b1 preset

 

IMG_7630

 

Processed with VSCOcam with b1 preset

 

Processed with VSCOcam with g3 preset

IMG_7628

Processed with VSCOcam with c1 preset

IMG_7629

Du fortjener en som meg

Kine_Michelle_Bruniera_Portefølje_3

Jeg klarer det ikke, jeg prøver, men jeg klarer det ikke.
For (som Daniel Kvammen synger), du fortjener en som meg, en som er merkeligere enn du er.

Jeg vil få deg til å snakke om deg selv. Noe du aldri gjør. Du er som meg. Flink til å stille spørsmål. Få andre til å snakke om seg selv. Folk liker å snakke om seg selv. Det får dem til å føle seg interessante, de glemmer å stille spørsmål. Og du slipper å svare på dem. Eller som i vårt tilfelle, du stiller spørsmål, jeg svarer. Jeg stiller spørsmål og du unngår dem. Det fungerer ikke med meg. Jeg kan denne leken. Jeg har spilt den hele mitt liv. Så jeg stiller dem, men du unngår dem. Med humor, eller nye spørsmål.

Du kan ikke fortsette å holde en armlengdes avstand til alle relasjoner fordi du er redd for å en gang bli forlatt og såret. Da ender du opp ensom og alene. Og jeg? Jeg klarer ikke å gi opp å prøve å få deg til å åpne deg. Jeg er for glad i deg til å gi opp. Du fortjener å finne den følelsen og den finner du ikke om du ikke slipper folk innpå. Så øv deg på meg. Alt jeg ber om er at du skal fortelle meg litt om deg, slik jeg har fortalt deg om meg.

167 fregner

 
Skjermbilde 2014-11-18 kl. 05.46.04
 
Jeg teller 167 fregner før jeg gir opp.
Jeg tenker på det jeg ikke tør å fortelle deg, at du er det vakreste jeg vet, mens jeg lar fingrene gli gjennom det lange mørke håret ditt. Håret med gråskimmel som noen timer tidligere falt ned i ansiktet mitt når du lot dine lepper treffe mine. Jeg lar dem gli videre. Over skuldrene og armene dine. Armene som holdt rundt meg, som fikk meg til å føle meg trygg. Usårbar. Over brystkassa di. Jeg kan kjenne at du lever under fingertuppene mine. Kjenner pusten fra lungene, dunkingen fra hjertet, frysningene fra drømmene. Og jeg tenker at det er uvirkelig at du ligger her. At det er for godt til å vare. Men så våkner du, ser på meg med blikket som vekker alle sommerfugler til livet. Og så smiler du det smilet. Smilet som får tvilen i meg til å smelte. For nå.

En dråpe vann i en ørken av tid

Skjermbilde 2014-09-16 kl. 04.04.49 Skjermbilde 2014-09-16 kl. 04.05.19
 
I det siste så har jeg tenkt på deg hele tiden. Hver dag. Hver time. Hvert minutt. Du har vært et konstant nærvær. Et fint og vakkert nærvær. Jeg har hørt latteren din. Kjent at du er stolt av meg. Sett smilet ditt.
Jeg vet det ikke er mulig lenger. Alle disse tingene. Jeg vet at noen vil riste på hodet når de leser dette og fortelle meg at du er borte. At jeg ikke kan kjenne og føle det jeg føler. Men du er ikke helt borte for meg. Du er en del av meg og alle de du etterlot deg. Du er med på å forme hvem jeg er som mennesket, du minner meg daglig på at jeg skal nyte det jeg har, og være stolt av det jeg har oppnåd. Du minner meg på å holde blikket mot fremtiden, men samtidig huske de stier jeg har trådd og de mennesker jeg har kjent.
 
Det er for det meste godt å ha deg i tankene daglig.
Men ikke i natt og ikke i dag.
 
I dag er alt vondt, i dag så er tanken på smilet, latteren og nærværet ditt tårefremkallende. Men det er greit. For jeg vet nå at de dagene er der fordi du betydde så utrolig mye for meg. Og all smerten, og alle tårene er verdt hvert et øyeblikk jeg fikk kalle deg min venn.

Dagdrømming

 Skjermbilde 2014-05-10 kl. 03.48.02
 
Han har endelig invitert meg hjem til han. Jeg har ønsket det lenge, drømt og fantasert om det, og nå står jeg her, utenfor døren hans og tripper. Jeg er mer nervøs enn jeg kan huske å ha vært på evigheter. For vi har flørtet lenge. Sendt meldinger nesten daglig, men hver gang jeg har foreslått å møtes alene, hjemme hos en av oss og ikke ute blandt folk, så sier han at han syns det høres skummelt ut. At han er bekymret for hva som kan skje. Og det eneste som virker logisk for meg er at han er redd for å falle for noen, redd for å bli såret. For selv om det høres innbilsk ut så vet jeg at jeg tenner han, jeg vet at det er noe ved meg han liker og jeg vet at jeg har sjarmert han. Men så sier han at han er redd for å møtes. Uten å utdype hva det er som skremmer han. Så en dag, uten forvarsel inviterer han meg over til seg, og nå er det jeg som er redd. Hva jeg er redd for er jeg usikker på selv. Jeg har med ingredienser til middag, tenkte å vise frem husmorevnene. Men hva om det jeg lager smaker dritt? Hva om vi plutselig ikke har noe å snakke om lenger? Hva om han har endret mening og syns jeg er stygg? Hvorfor har han endret mening?
 
Alt dette rekker jeg å tenke på i de 20 sekundene det tar fra jeg ringer på til han åpner døren. Og i det sekundet ansiktet hans dukker opp i døråpningen så forsvinner all uro.
 
Vi lager middag sammen, snakker politikk, musikk og nerder om Star Wars. Og mens vi sitter der i sofaen og snakker så strekker han hånden mot ansiktet mitt og drar meg til seg. Vi kysser for første gang. Og jeg kjenner lykke og kriblinger fylle meg. Fra tå til hodet. Og kanskje litt i tissen. Vi kliner. Lenge. Vi snakker tidenes makeout session. Og vi fortsetter å snakke, kline og tafse til klokka er altfor mye. Natten ender i at vi sovner i skje. Bryst mot rygg, kne mot hase, rumpe mot tiss, lepper mot hals. Føtter flettet sammen. Armer som holder trygt rundt meg.
Rett før jeg sovner så innser jeg at det ikke var noe å være redd for. For dette øyeblikket av lykke er verdt sjansen på at man kanskje, en gang i fremtiden, vil bli såret. Og den sjansen er jeg villig til å ta. Og er vi heldige så er det vi som vil gi hverandre den følelsen vi aldri trodde vi kom til å finne. Det eneste jeg vet med sikkerhet, det er at den følelsen hvertfall ikke vil komme om vi ikke gir slipp på frykten og gir oss hen til lysten. Jeg håper at han som ligger bak meg med armene om kroppen min også innser det. At det er ikke noe å være redd for.

Den følelsen jeg trodde jeg hadde glemt

Skjermbilde 2014-05-04 kl. 22.01.34

Den godvonde følelsen når du liker noen så utrolig godt. Du er ikke forelsket. Ennå. Men du er på vei. Hver gang du møter han så er du på nippe til å kysse han. Hver gang han gir et livstegn så drømmer du om å kysse han. Du drømmer og lengter etter å kjenne fingrene hans gli over kroppen din og at dere blir et. Du lengter etter kvelder med musikk, kjærtegn og latter. Og rødming. For du rødmer og blir sjenert hver gang han ser på deg. Du blir sjenert på den gode måten. Og plutselig så innser du at den følelsen du trodde du hadde glemt. Den lever i beste velgående. Inne i deg.

Jeg ville ikke gi deg halve meg

_DSC2458_DSC2499 _DSC2452
 
Jeg fortalte deg det,
at jeg ikke kan elske deg.
At jeg liker deg,
så jævlig mye.
Men at jeg ikke kan elske deg.
At jeg ikke vet om jeg noensinne kan elske noen.
Stole på noen.
Jeg ikke klarer å være der for meg selv,
hvordan skal jeg da kunne være der for deg?
Jeg ikke ville gi deg halve meg
når du fortjener hele.
Så stikk!
Gå og lev livet ditt, og glem meg.
Alt det sa jeg.
 
Men du stakk ikke.
Du ble. Som en venn.
Sa du.
Men følelsene dine forsvant ikke.
De ble sterkere.
Og nå kan jeg kjenne smerten din.
Men hva kan jeg gjøre?
Jeg advarte deg.
Du valgte å bli.
Du valgte å elske.
 

Jeg husker det så altfor godt

tumblr_mxen252UWS1rm21fvo1_1280
 
Jeg husker det ennå. At vi hadde snakket om at vi ville kysse hverandre. Eller, vi hadde ikke snakket om det, vi var for feige til det. Vi skrev det på melding. Du hadde vært på besøk hos meg og nok engang så klemte vi hverandre hadet med rødming, fnising og spenning i luften. Men ingen turte, ingen tok sats. Så jeg sendte deg en bildemelding. «Vil du kline? Smil=Ja. Backflip=Nei». Jeg hadde skrevet det på en lapp. Hvit papir, svart tusj.
 
Jeg var ganske sikker på at du ikke kunne ta en backflip.
 
Du svarte tilbake at du hadde tenkt på det så lenge. Også den dagen, men at du feiget ut igjen.
Neste gang vi møttes, og skulle si hadet, så klemte, fniste, rødmet vi og kjente igjen på spenningen mellom oss for så å snu og gå hvert til vårt. Vi var kommet kanskje 20-30 meter fra hverandre når jeg plutselig hører meg selv rope navnet ditt, jeg går mot deg, tar tak i deg, og kysser deg. Det er noe av det modigste jeg har gjort. Det var ikke noe spesielt deilig kyss. Det varte ikke lenge. Det var slik et kyss blir når man begynner å le midt i det fordi man ikke hadde forventet at det skulle skje sånn, eller da. Og fordi den som kysset deg var så nervøs at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg. 
 
Det ble ingen flere kyss. Jeg ville, og flørtingen var der fortsatt. Du sa at jeg gjorde deg jelly i knæra og at du syns jeg var så jævlig bra. Men på et punkt så endret noe seg hos deg. Og det er helt greit. Følelser endrer seg. Det kan man ikke styre. Men jeg har aldri fått vite hva som endret dem. Vet du det selv?
Når jeg spurte så svarte du at ingenting hadde endret seg for deg. Men jeg har ikke innbilt meg det som var der, for jeg har ordene dine. Svart på hvit. Og jeg er like glad i deg nå. Selv om alt du kan gi er vennskap. For når det kommer til deg så er vennskap mye. Men jeg lurer fortsatt. Ville det kostet deg så mye å fortelle meg hva som skjedde?
 
 
 
(Bildet er tatt av den alltid like dyktig Cecilia Riis Kjeldsen)