Super 8

Nå om dagen så spiller vi inn en musikkvideo i forbindelse med en skoleoppgave. Vi var heldige, fikk drømmeartisten, lagde et fantastisk bra konsept, lærte masse og gledet oss. Men på mandag så måtte desverre artisten trekke seg. Istedenfor å legge oss ned og grine så tok vi utfordringen. Vi fant en ny (helt magisk!) artist, utarbeidet et nytt konsept og gjort alt som vi forrige gang brukte fem uker på, på to og et halvt døgn.

Onsdag kveld så dro vi ut på hytta mi på Hvaler for å filme. Vi ble til fredag morgen. Det var to intense, men magiske døgn. Jeg kjenner at jeg har brukt opp alle mine krefter og at jeg trenger en liten pause. Jeg er en person som for å fungere, for å ikke bli dårlig, trenger tid alene, og som ikke alltid er like flink til å lytte til kroppen som jeg burde. Men jeg er på vei. Og vi er snart i mål. To uker med redigering og jeg kan vise dere videoen. I mellomtiden så vil jeg takke noen av de fineste menneskene jeg er så heldig å ha i livet mitt. Takk for at dere er dere, takk for at dere er så dyktige og ikke minst, takk for at jeg får være produsenten deres. Sammen skal vi sørge for at Anja Skybakmoen får en helt fantastisk video.

(Bildene er en herlig miks av snaps og mobilfoto tatt av oss alle, da kameraene våre var travelt opptatt med å filme. Gruppen består av: Maria Gossé, Ingeborg Løvlie, Ida Meyer, Io Sivertsen, Kristine Rød, Mirjam Stenevik og Mira Wickman)

IMG_7631

IMG_7632

IMG_7633

IMG_7634

IMG_7638

Processed with VSCOcam with m3 preset

IMG_7642

Processed with VSCOcam with c1 preset

IMG_7641

Processed with VSCOcam with b1 preset

 

IMG_7630

 

Processed with VSCOcam with b1 preset

 

Processed with VSCOcam with g3 preset

IMG_7628

Processed with VSCOcam with c1 preset

IMG_7629

Advertisements

Sumpen

246801_10150638672425533_1437393_n IMG_7395 300853_10150874405760533_1035034921_n

Idag er det 10 år siden. 10 år siden vi sto på hver vår side av en stor gressplen i en ganske så stygg skolegård. 10 år siden vi gikk med nølende skritt mot hverandre, møttes på midten og aldri forlot hverandre.
 
Du er noe av det fineste som har hendt meg. Du er der alltid. For alltid. Og du forstår så ille godt hva en blank melding betyr, du trenger ingen forklaring. Du pusher meg når jeg trenger det. Og holder meg oppe når jeg tror at jeg ikke kan klare mer. Du drikker rom og cola på mcdonalds med meg. Har snegle og skilpaddeløp i midtbyen i sene nattestimer. Smelter sjokolade og spiser det med skje rett fra kjelen. Vi triller og vi gråter sammen. Vi trenger ikke ord. Men vi trenger hverandre. Takk for 10 fantastiske år. Jeg gleder meg til de 10 neste. 
 
Sjokomo.
 
Denne vakre jenta skriver den fantastiske bloggen photographs and souvenirs. Den syns jeg dere skal sjekke ut <3

My eyes stay still looking your way

bomullsdrom.se

«det føles som om jeg endelig har kommet hjem», tenker jeg. Men jeg sier det ikke. Vi har sagt vi skal være ærlige. Og vi deler mye. Mye som man ikke forteller en man har kjent i 6 timer. Men at det føles som om jeg er hjemme. Det er mitt, inntil videre.

Trygt, godt, spennende og en smule rart. Det er det det er.

Det var han som kjente igjen meg. Ute på byen, med en øl i hånda spør han: «Er du like engasjert?». Jeg nikker. Kommer plutselig på at han er den kjekke som pleide å spille basket i skolegården. Vi hilser og det er gjort.

«Jeg visste det med en gang jeg så deg. At vi måtte snakke sammen», sier han. Han stryker meg med fingertuppen. Mellom øynene. Over nesa. Og kysser meg.

Når jeg tror han sover, kysser jeg han lett på nesa. Han smiler.

Han ligger på magen og jeg lar følelsene strømme gjennom fingertuppene mens de vandrer over ryggen hans. Langs ryggraden, over hver eneste kurve jeg kan finne. «Det kjennes ut som om du er glad i meg når du gjør det», jeg kan høre at han smiler mens han sier det. «Det er så rart, det føles som om jeg kjenner deg» svarer jeg. «Jeg vet» sier han.

Vi som bare skulle være unge og deilige. Gi oss hen til lyst og kåtskap. Men det skjer ikke. For plutselig kjenner vi hverandre. Og jeg vil vente. Min eneste anger den natten er det.  At jeg ville vente.

                                 «Det kan ikke bli så bra som dette igjen. Det går jo ikke an».                                                                       Det er som om han leser tankene mine, for plutselig sier han;                                           «Jeg vil se hvordan du er i Oslo». «Hvem du er».

Å jeg vil det. Jeg vil det så veldig. Men kan det bli så bra?

Borte fra tryggheten som mørket gir.