Super 8

Nå om dagen så spiller vi inn en musikkvideo i forbindelse med en skoleoppgave. Vi var heldige, fikk drømmeartisten, lagde et fantastisk bra konsept, lærte masse og gledet oss. Men på mandag så måtte desverre artisten trekke seg. Istedenfor å legge oss ned og grine så tok vi utfordringen. Vi fant en ny (helt magisk!) artist, utarbeidet et nytt konsept og gjort alt som vi forrige gang brukte fem uker på, på to og et halvt døgn.

Onsdag kveld så dro vi ut på hytta mi på Hvaler for å filme. Vi ble til fredag morgen. Det var to intense, men magiske døgn. Jeg kjenner at jeg har brukt opp alle mine krefter og at jeg trenger en liten pause. Jeg er en person som for å fungere, for å ikke bli dårlig, trenger tid alene, og som ikke alltid er like flink til å lytte til kroppen som jeg burde. Men jeg er på vei. Og vi er snart i mål. To uker med redigering og jeg kan vise dere videoen. I mellomtiden så vil jeg takke noen av de fineste menneskene jeg er så heldig å ha i livet mitt. Takk for at dere er dere, takk for at dere er så dyktige og ikke minst, takk for at jeg får være produsenten deres. Sammen skal vi sørge for at Anja Skybakmoen får en helt fantastisk video.

(Bildene er en herlig miks av snaps og mobilfoto tatt av oss alle, da kameraene våre var travelt opptatt med å filme. Gruppen består av: Maria Gossé, Ingeborg Løvlie, Ida Meyer, Io Sivertsen, Kristine Rød, Mirjam Stenevik og Mira Wickman)

IMG_7631

IMG_7632

IMG_7633

IMG_7634

IMG_7638

Processed with VSCOcam with m3 preset

IMG_7642

Processed with VSCOcam with c1 preset

IMG_7641

Processed with VSCOcam with b1 preset

 

IMG_7630

 

Processed with VSCOcam with b1 preset

 

Processed with VSCOcam with g3 preset

IMG_7628

Processed with VSCOcam with c1 preset

IMG_7629

Advertisements

Station

For tre år siden så tok jeg abort. For noen kan det høres brutalt ut å si det sånn. For meg er det helt naturlig. Jeg gjorde det som var riktig for meg, i den situasjonen jeg var i. I de timene man venter på at tablettene skal virke, at smerten og blodet skal komme, er det mye tid til tenking. Jeg var likevel aldri i tvil om valget mitt. Men jeg undret meg over hvorfor jeg ikke følte det som media og vennene mine snakket om. Anger, tvil og skam.

Dette er min tolkning av mine egne følelser i ventetiden.

Advanced_KineMichelleBruniera_01

Advanced_KineMichelleBruniera_02

Advanced_KineMichelleBruniera_03

Advanced_KineMichelleBruniera_04

Advanced_KineMichelleBruniera_05

Advanced_KineMichelleBruniera_06

Advanced_KineMichelleBruniera_07

Advanced_KineMichelleBruniera_08

Advanced_KineMichelleBruniera_09

Advanced_KineMichelleBruniera_10

Du fortjener en som meg

Kine_Michelle_Bruniera_Portefølje_3

Jeg klarer det ikke, jeg prøver, men jeg klarer det ikke.
For (som Daniel Kvammen synger), du fortjener en som meg, en som er merkeligere enn du er.

Jeg vil få deg til å snakke om deg selv. Noe du aldri gjør. Du er som meg. Flink til å stille spørsmål. Få andre til å snakke om seg selv. Folk liker å snakke om seg selv. Det får dem til å føle seg interessante, de glemmer å stille spørsmål. Og du slipper å svare på dem. Eller som i vårt tilfelle, du stiller spørsmål, jeg svarer. Jeg stiller spørsmål og du unngår dem. Det fungerer ikke med meg. Jeg kan denne leken. Jeg har spilt den hele mitt liv. Så jeg stiller dem, men du unngår dem. Med humor, eller nye spørsmål.

Du kan ikke fortsette å holde en armlengdes avstand til alle relasjoner fordi du er redd for å en gang bli forlatt og såret. Da ender du opp ensom og alene. Og jeg? Jeg klarer ikke å gi opp å prøve å få deg til å åpne deg. Jeg er for glad i deg til å gi opp. Du fortjener å finne den følelsen og den finner du ikke om du ikke slipper folk innpå. Så øv deg på meg. Alt jeg ber om er at du skal fortelle meg litt om deg, slik jeg har fortalt deg om meg.

Savn

 Skjermbilde 2014-08-25 kl. 05.39.11
 
Jeg har savnet deg så lenge at jeg noen ganger tar meg selv i å tenke at det nesten har blitt en kjedelig form for savn. En vanesak. Men så hører jeg plutselig en sang, og tenker at den må jeg sende til deg. Så kommer jeg på at jeg ikke kan det lenger. Og da kommer det tilbake; humoren, smilet, selvironien, latteren, ertingen, klemmene. Og det velter over meg. Smerten ved å savne deg. Jeg får ikke puste lenger. Og jeg innser da at jeg ikke har vent meg til det i det hele tatt. Ikke til savnet, smerten eller tomrommet. Jeg kommer aldri til å venne meg til det, jeg kommer aldri til å venne meg til at du er borte.

En dråpe vann i en ørken av tid

Skjermbilde 2014-09-16 kl. 04.04.49 Skjermbilde 2014-09-16 kl. 04.05.19
 
I det siste så har jeg tenkt på deg hele tiden. Hver dag. Hver time. Hvert minutt. Du har vært et konstant nærvær. Et fint og vakkert nærvær. Jeg har hørt latteren din. Kjent at du er stolt av meg. Sett smilet ditt.
Jeg vet det ikke er mulig lenger. Alle disse tingene. Jeg vet at noen vil riste på hodet når de leser dette og fortelle meg at du er borte. At jeg ikke kan kjenne og føle det jeg føler. Men du er ikke helt borte for meg. Du er en del av meg og alle de du etterlot deg. Du er med på å forme hvem jeg er som mennesket, du minner meg daglig på at jeg skal nyte det jeg har, og være stolt av det jeg har oppnåd. Du minner meg på å holde blikket mot fremtiden, men samtidig huske de stier jeg har trådd og de mennesker jeg har kjent.
 
Det er for det meste godt å ha deg i tankene daglig.
Men ikke i natt og ikke i dag.
 
I dag er alt vondt, i dag så er tanken på smilet, latteren og nærværet ditt tårefremkallende. Men det er greit. For jeg vet nå at de dagene er der fordi du betydde så utrolig mye for meg. Og all smerten, og alle tårene er verdt hvert et øyeblikk jeg fikk kalle deg min venn.

Så nær…

Skjermbilde 2014-08-25 kl. 04.38.08 Skjermbilde 2014-08-25 kl. 05.00.23 Skjermbilde 2014-08-25 kl. 04.40.04 Skjermbilde 2014-08-25 kl. 04.38.26
 
Jeg husker at du smøg deg tett inntil meg bakfra. Hud mot hud. La armene rundt meg. Trakk meg til deg. Kysset meg på halsen, i gropen bak øret. Og hvisket nesten umerkelig, «jeg kunne ønske jeg ikke var så forvirret». Du aner ikke hvor mye jeg ønsket det samme. Hvor mye jeg fortsatt ønsker det.

Savnet etter noe som aldri var

Skjermbilde 2014-08-25 kl. 05.40.50 
 
«Du skal ikke være redd for å forelske deg. Den herlige naive følelsen, den skal du omfavne og nyte. «,  sa en venn til meg.
Så jeg tok sats og forelsket meg i deg. Jeg innså det idag, for noen timer siden, at jeg ikke bare liker deg. Jeg er forelsket i deg. Jeg innså i det sekundet du skrev til meg, at det var begynnelsen på slutten. At jeg hadde pushet deg for langt. At det jeg skrev hadde tvunget deg til å være ærlig å si at du ikke var i nærheten av over hun andre. Så hvordan skal vi gå videre da. Når alt jeg vil ha er deg, men alt du vil ha er henne. Hvordan skal jeg gå videre uten din hånd i min? For jeg er redd for at i det sekundet jeg var modig nok til å innse at jeg er forelsket i deg, så mistet jeg deg. Men kan man miste noe man egentlig aldri hadde? Kan man savne noen som aldri var ens til å begynne med?
 
Jeg tror ikke det er så lurt sa du. Det høres farlig ut sa du. Du har et prosjekt du på en måte ikke er ferdig med sa du. Så jeg burde visst bedre. Jeg burde ikke latt det gå så langt. Men du kom til meg den natten. Du holdt rundt meg, kysset meg, strøk meg over ansiktet, hvisket meg i øret. Så noe må du ha følt. Men hva? Og når forsvant det? Og hvordan snur man ryggen til han man har forelsket seg i og forteller seg selv at det er på tide å gi slipp?