Saudade

Skjermbilde 2015-05-21 kl. 02.44.43

Skjermbilde 2015-05-21 kl. 02.44.32

Skjermbilde 2015-05-21 kl. 02.44.55

I natt gråt jeg over deg. Jeg gråt fordi jeg har mistet deg. Men kan man miste noe man egentlig aldri har hatt? Kan man savne noe som egentlig aldri var? For tårene som faller er fyllt av savn, sorg og tap. Savn, sorg og tap over noe som aldri var mitt, for vi var aldri «oss». Det var bare meg og min kjærlighet til deg.

Advertisements

Du fortjener en som meg

Kine_Michelle_Bruniera_Portefølje_3

Jeg klarer det ikke, jeg prøver, men jeg klarer det ikke.
For (som Daniel Kvammen synger), du fortjener en som meg, en som er merkeligere enn du er.

Jeg vil få deg til å snakke om deg selv. Noe du aldri gjør. Du er som meg. Flink til å stille spørsmål. Få andre til å snakke om seg selv. Folk liker å snakke om seg selv. Det får dem til å føle seg interessante, de glemmer å stille spørsmål. Og du slipper å svare på dem. Eller som i vårt tilfelle, du stiller spørsmål, jeg svarer. Jeg stiller spørsmål og du unngår dem. Det fungerer ikke med meg. Jeg kan denne leken. Jeg har spilt den hele mitt liv. Så jeg stiller dem, men du unngår dem. Med humor, eller nye spørsmål.

Du kan ikke fortsette å holde en armlengdes avstand til alle relasjoner fordi du er redd for å en gang bli forlatt og såret. Da ender du opp ensom og alene. Og jeg? Jeg klarer ikke å gi opp å prøve å få deg til å åpne deg. Jeg er for glad i deg til å gi opp. Du fortjener å finne den følelsen og den finner du ikke om du ikke slipper folk innpå. Så øv deg på meg. Alt jeg ber om er at du skal fortelle meg litt om deg, slik jeg har fortalt deg om meg.

167 fregner

 
Skjermbilde 2014-11-18 kl. 05.46.04
 
Jeg teller 167 fregner før jeg gir opp.
Jeg tenker på det jeg ikke tør å fortelle deg, at du er det vakreste jeg vet, mens jeg lar fingrene gli gjennom det lange mørke håret ditt. Håret med gråskimmel som noen timer tidligere falt ned i ansiktet mitt når du lot dine lepper treffe mine. Jeg lar dem gli videre. Over skuldrene og armene dine. Armene som holdt rundt meg, som fikk meg til å føle meg trygg. Usårbar. Over brystkassa di. Jeg kan kjenne at du lever under fingertuppene mine. Kjenner pusten fra lungene, dunkingen fra hjertet, frysningene fra drømmene. Og jeg tenker at det er uvirkelig at du ligger her. At det er for godt til å vare. Men så våkner du, ser på meg med blikket som vekker alle sommerfugler til livet. Og så smiler du det smilet. Smilet som får tvilen i meg til å smelte. For nå.

Savn

 Skjermbilde 2014-08-25 kl. 05.39.11
 
Jeg har savnet deg så lenge at jeg noen ganger tar meg selv i å tenke at det nesten har blitt en kjedelig form for savn. En vanesak. Men så hører jeg plutselig en sang, og tenker at den må jeg sende til deg. Så kommer jeg på at jeg ikke kan det lenger. Og da kommer det tilbake; humoren, smilet, selvironien, latteren, ertingen, klemmene. Og det velter over meg. Smerten ved å savne deg. Jeg får ikke puste lenger. Og jeg innser da at jeg ikke har vent meg til det i det hele tatt. Ikke til savnet, smerten eller tomrommet. Jeg kommer aldri til å venne meg til det, jeg kommer aldri til å venne meg til at du er borte.

En dråpe vann i en ørken av tid

Skjermbilde 2014-09-16 kl. 04.04.49 Skjermbilde 2014-09-16 kl. 04.05.19
 
I det siste så har jeg tenkt på deg hele tiden. Hver dag. Hver time. Hvert minutt. Du har vært et konstant nærvær. Et fint og vakkert nærvær. Jeg har hørt latteren din. Kjent at du er stolt av meg. Sett smilet ditt.
Jeg vet det ikke er mulig lenger. Alle disse tingene. Jeg vet at noen vil riste på hodet når de leser dette og fortelle meg at du er borte. At jeg ikke kan kjenne og føle det jeg føler. Men du er ikke helt borte for meg. Du er en del av meg og alle de du etterlot deg. Du er med på å forme hvem jeg er som mennesket, du minner meg daglig på at jeg skal nyte det jeg har, og være stolt av det jeg har oppnåd. Du minner meg på å holde blikket mot fremtiden, men samtidig huske de stier jeg har trådd og de mennesker jeg har kjent.
 
Det er for det meste godt å ha deg i tankene daglig.
Men ikke i natt og ikke i dag.
 
I dag er alt vondt, i dag så er tanken på smilet, latteren og nærværet ditt tårefremkallende. Men det er greit. For jeg vet nå at de dagene er der fordi du betydde så utrolig mye for meg. Og all smerten, og alle tårene er verdt hvert et øyeblikk jeg fikk kalle deg min venn.

Så nær…

Skjermbilde 2014-08-25 kl. 04.38.08 Skjermbilde 2014-08-25 kl. 05.00.23 Skjermbilde 2014-08-25 kl. 04.40.04 Skjermbilde 2014-08-25 kl. 04.38.26
 
Jeg husker at du smøg deg tett inntil meg bakfra. Hud mot hud. La armene rundt meg. Trakk meg til deg. Kysset meg på halsen, i gropen bak øret. Og hvisket nesten umerkelig, «jeg kunne ønske jeg ikke var så forvirret». Du aner ikke hvor mye jeg ønsket det samme. Hvor mye jeg fortsatt ønsker det.

Savnet etter noe som aldri var

Skjermbilde 2014-08-25 kl. 05.40.50 
 
«Du skal ikke være redd for å forelske deg. Den herlige naive følelsen, den skal du omfavne og nyte. «,  sa en venn til meg.
Så jeg tok sats og forelsket meg i deg. Jeg innså det idag, for noen timer siden, at jeg ikke bare liker deg. Jeg er forelsket i deg. Jeg innså i det sekundet du skrev til meg, at det var begynnelsen på slutten. At jeg hadde pushet deg for langt. At det jeg skrev hadde tvunget deg til å være ærlig å si at du ikke var i nærheten av over hun andre. Så hvordan skal vi gå videre da. Når alt jeg vil ha er deg, men alt du vil ha er henne. Hvordan skal jeg gå videre uten din hånd i min? For jeg er redd for at i det sekundet jeg var modig nok til å innse at jeg er forelsket i deg, så mistet jeg deg. Men kan man miste noe man egentlig aldri hadde? Kan man savne noen som aldri var ens til å begynne med?
 
Jeg tror ikke det er så lurt sa du. Det høres farlig ut sa du. Du har et prosjekt du på en måte ikke er ferdig med sa du. Så jeg burde visst bedre. Jeg burde ikke latt det gå så langt. Men du kom til meg den natten. Du holdt rundt meg, kysset meg, strøk meg over ansiktet, hvisket meg i øret. Så noe må du ha følt. Men hva? Og når forsvant det? Og hvordan snur man ryggen til han man har forelsket seg i og forteller seg selv at det er på tide å gi slipp?

Jeg kunne ønske du kunne se deg selv slik jeg ser deg

Skjermbilde 2014-08-25 kl. 05.55.19
 
Du ser ikke smilerynken som danner seg i øyekroken din, eller smilehullet som dukker opp et tienddelssekund etter.
Det var i et sånt øyeblikk jeg forelsket meg i deg. Når du så på meg og smilehullet kom. Jeg håper du ser det mennesket jeg ser, når du ser deg selv i speilet. At du ser godheten, rausheten og varmen som stråler fra deg.
Jeg har en teori om at disse øyeblikkene vi har livet, hvor alt blir snudd på hodet, ender opp med å definere hvem vi er. At vi er totalen av opplevelsene våre, handlingene våre og av menneskene vi har blitt kjent med. Du har vært med på å definere hvem jeg er. Uansett hva som skjer videre, så er jeg takknemlig for det. Jeg ser hva jeg fortjener nå. En som deg. Smart, morsom, flørtende, selvsikker og engasjert. Men jeg fortjener også en som er stolt av meg, en som, uten å nøle, vil kalle meg kjæresten sin, som stopper opp midt på fortauet for å kysse meg foran hele verden, som heller vil være der hvor jeg er enn noe annet sted i verden. Jeg ser det nå. At jeg fortjener mer.

Dagdrømming

 Skjermbilde 2014-05-10 kl. 03.48.02
 
Han har endelig invitert meg hjem til han. Jeg har ønsket det lenge, drømt og fantasert om det, og nå står jeg her, utenfor døren hans og tripper. Jeg er mer nervøs enn jeg kan huske å ha vært på evigheter. For vi har flørtet lenge. Sendt meldinger nesten daglig, men hver gang jeg har foreslått å møtes alene, hjemme hos en av oss og ikke ute blandt folk, så sier han at han syns det høres skummelt ut. At han er bekymret for hva som kan skje. Og det eneste som virker logisk for meg er at han er redd for å falle for noen, redd for å bli såret. For selv om det høres innbilsk ut så vet jeg at jeg tenner han, jeg vet at det er noe ved meg han liker og jeg vet at jeg har sjarmert han. Men så sier han at han er redd for å møtes. Uten å utdype hva det er som skremmer han. Så en dag, uten forvarsel inviterer han meg over til seg, og nå er det jeg som er redd. Hva jeg er redd for er jeg usikker på selv. Jeg har med ingredienser til middag, tenkte å vise frem husmorevnene. Men hva om det jeg lager smaker dritt? Hva om vi plutselig ikke har noe å snakke om lenger? Hva om han har endret mening og syns jeg er stygg? Hvorfor har han endret mening?
 
Alt dette rekker jeg å tenke på i de 20 sekundene det tar fra jeg ringer på til han åpner døren. Og i det sekundet ansiktet hans dukker opp i døråpningen så forsvinner all uro.
 
Vi lager middag sammen, snakker politikk, musikk og nerder om Star Wars. Og mens vi sitter der i sofaen og snakker så strekker han hånden mot ansiktet mitt og drar meg til seg. Vi kysser for første gang. Og jeg kjenner lykke og kriblinger fylle meg. Fra tå til hodet. Og kanskje litt i tissen. Vi kliner. Lenge. Vi snakker tidenes makeout session. Og vi fortsetter å snakke, kline og tafse til klokka er altfor mye. Natten ender i at vi sovner i skje. Bryst mot rygg, kne mot hase, rumpe mot tiss, lepper mot hals. Føtter flettet sammen. Armer som holder trygt rundt meg.
Rett før jeg sovner så innser jeg at det ikke var noe å være redd for. For dette øyeblikket av lykke er verdt sjansen på at man kanskje, en gang i fremtiden, vil bli såret. Og den sjansen er jeg villig til å ta. Og er vi heldige så er det vi som vil gi hverandre den følelsen vi aldri trodde vi kom til å finne. Det eneste jeg vet med sikkerhet, det er at den følelsen hvertfall ikke vil komme om vi ikke gir slipp på frykten og gir oss hen til lysten. Jeg håper at han som ligger bak meg med armene om kroppen min også innser det. At det er ikke noe å være redd for.