The happy ones

F1000010

 

Jeg er ikke deprimert.

Jeg ler av vitsene dine. Jeg danser med venner. Jeg ser lykken i små ting.

Jeg er ikke deprimert.

Jeg smiler mot vakre ting. Jeg blir varm når du ser på meg.

Men når jeg er alene. Når verden lukker seg rundt meg. Så skrur lyset seg av. Jeg er alene. Mørket skyller over meg. Tristheten fyller meg. Klumpen i magen gir seg til å kjenne. Jeg liker ikke den jeg er da. Jeg liker å le. Jeg liker å smile. Jeg liker ikke den jeg blir når jeg er alene.

Jeg gråter sjelden, jeg er bare tom. Jeg savner noe jeg ikke vet om eksisterer. Jeg sover ikke. Jeg sover for mye.

(januar 2013)

Når syrinene blomstrer i Bygdøy Allé

_DSC6981
_DSC2896-2
DSC_3076
Jeg er kanskje kravstor, men jeg vil ha mer. Jeg vil ha mer enn den ene kvelden sammen. Mer enn en tur fra Bygdøy Allé til Jernbanetorget. Mer enn pjusking i en mørk kinosal, klining i tomme gater,  tafsing på parkbenker og slibrig snakk i barer. Alt jeg ber om er en natt med deg, fullt og helt. Hvor vi gir oss hen til lyst og kåtskap. Hvor jeg kjenner hendene dine på meg og armene dine om meg. En natt hvor vi smelter til et, hvor vi sovner i skje. En natt hvor vi kan finne ut hva vi ønsker videre. Om vi ønsker noe videre. En natt til å bli kjent. En natt i symbiose.

The sound of silence

Kine_Michelle_Bruniera_Portefølje_2
 
Det er ikke sex som kompliserer ting.
Det er alt i mellom.
Når du stryker hånden over ryggmargen min.
Når du ser på meg, smiler, og tror jeg at jeg ikke ser det.
Når du legger hodet ditt i fanget mitt.
Når du krøller din nakne kropp rundt min.
Det er når du leser de bruksanvisningene og skolebøkene jeg ikke har åpnet ennå, for å forklare meg dem etterpå.
Det er handlingene og berøringene dine, og mine, som kompliserer ting.
Det er disse tingene som gjør at jeg faller for deg. Kanskje det er derfor jeg vil ha sex, for å avkomplisere ting, distansiere meg litt og si at det er det det handler om. Det fysiske. For nå er det ikke det. Nå er det alt i mellom. 
 
 

Tillit, murer og vennskap

Skjermbilde 2014-08-25 kl. 05.42.29 
 
Jeg stoler blindt på folk, eller. Jeg stoler på godheten i mennesker. Uansett hvor mange ganger jeg får det motbevist, uansett hvor mange ganger jeg blir såret, så stoler jeg på dem. Og jeg gir alt, hele meg tilbake. Jeg tror på det beste i alle. Jeg tror på kjærligheten som bor inne i oss, uansett hvor klisjefyllt det høres ut.
 
Men så kjenner jeg nå en sprekk i grunnmuren min. For i fjor sommer så avsluttet jeg mitt første vennskapsforhold. Jeg fikk for første gang slengt i trynet at ikke alle tenker mer på de rundt seg en seg selv. Og siden den gang så har jeg fra tid til annen kjent en tanke komme snikende «kan jeg stole på dette mennesket? Eller er det bare sånn at jeg er der for dem og de aldri er der for meg?» Og jeg hater den tanken. For jeg ønsker å stole på folk. Jeg vil fortsette å tro det beste om alle. Uansett hvor mange ganger jeg får slengt i trynet at jeg er der mer for dem enn de er der for meg.
Og jeg ønsker å stole på han, han som har gitt liv til sommerfuglene i magen min. Jeg merker at jeg sakte, men sikkert river ned muren for han. Men samtidig leker det seg tanker i bakhodet mitt «kan jeg stole på han? Bryr han seg egentlig om meg? Eller er jeg bare tidsfordriv?», tanker jeg ikke ønsker å tenke, men som jeg ikke vet hvordan fjerne.
 
Skrevet høsten 2013.

Fine, flørtende, morsomme, søte, frekke og rare…

…meldinger som har tikket inn på telefonen min.
 
 
«Dansa en liten time med Elvis.»
 
«Jeg vil ha mann i munn (og andre hull!)»
 
«Håper du plystrer på boytoys og casher inn en lapdance og griner av glede og danser til rytmen pulsen din har mens du holder neven over hodet og roper etter mer. Tipp Topp!»
 
«Du fortjener det aller, aller beste VIRKELIG. Du og Anne deler omsorg-og kjærlighetsprisens førsteplass. Slike fine folk fortjener å få det tilbake x 1000000.»
  
«Hadde det ikke vært for at vi er så gode venner kunne jeg gått lezboh on yawr æs!»
  
«Nattprat?»
 
«OMG! Skulle jeg være ludder eller skulle jeg være ludder?»
 
«Meg vs Meitemarkene 3-150»
 
«Du har superkrefter, er tidenes beste til å kline OG er ett av de mest sprudlende og fine menneskene jeg kjenner. Selvom du er en naiv oversosialistisk hippie ; ) Men vi snakker seriøse klinekrefter. Powerfull superpowers. Du burde gått med kappe! Kapitalist som jeg er burde jeg kjøpt en til deg, men sosialist som du er så kan du vel bare be samfunnet gi deg en siden du fortjener det?»
 
«Hva skjer med menn uten sexdriv?»
 
«Sorry for alle mine sexupdates, men må dele dem med noen!»
 
«Våken som et dovendyr!»
 
«Utfordring: **** i krise. Fant turen til senga til **** for tredje gang på rad. Men denne gangen er romkameraten hans våken og jeg vet ikke hvordan forlate åstedet uten å bli sett. Er i tredje etasje og holder på å tisse på meg!»
 
«Norske menn er så tafatte!»
 
«I love you :* Trengte sprutbæsj nå.»
 
«Livet er så mye mer. Det er venner, latter, vin, gulv, bading, hopping, tårer, klemmer, dans, musikk… Livet er ganske fantastisk det. Selv på mørkegrå dager. For vi har musikk, gulv, vin og tårer de dagene også og det er en del av livet. Og uten mørkegrått så hadde ikke rosa hvert så fint.»
 
«Han ba meg om å «bringe bitches», er du med?»
 
«Ingen kjønnsykdom! Han bare lurte på om jeg ignorerte han.»
 
«Klar for å hviske litt på telefon?»
 
«Ikke verdt å være sykepleier for potensiell 5 minutters sex i fremtiden!»
 
 
 
 
 
 

Fragmenter

Skjermbilde 2014-08-25 kl. 02.47.49

Det er gått over et år. Og jeg kjenner at det sakte, men sikkert knytter seg inne i meg. Som om det kommer til å eksplodere. Det er som et kaleideoskop av minner. Fragmenter som kommer tilbake i glimt. Alt kommer tilbake. Men ikke han. Han kommer aldri tilbake.
En del av meg har visst det siden den dagen jeg møtte han. At han bare kom til å være en del av livet mitt en kort stund. Det var som om verden hans beveget seg for fort og skinte for sterkt.  Og han kom inn i min for å endre noe hos meg. For så å forsvinne igjen. Lite visste jeg at det skulle bli så permanent. At jeg aldri skulle få se han igjen. 

Følelsen

Skjermbilde 2014-08-14 kl. 04.20.19
 
Du sa en gang at du er redd for at du leter etter en følelse som du ikke vet om eksisterer.
Om du ikke finner den med meg, så håper jeg du finner den med noen andre. Du fortjener det. Men jeg kunne ønske at du ikke så på oss som noe skummelt, at du kunne gitt oss en sjanse. Vi fortjener det.

Fra meg til meg

 _DSC3230-4
 
 Det vakre med deg er at du gir hele deg til de du er glad i. Men det er også det mest sårbare. For du ser bare det beste i mennesker, selv når de sårer deg, selv når de ikke fullt så fine sidene kommer til overflaten, så ser du etter, finner og fokuserer på det positive i dem. Så når du blir såret, når folk behandler deg dårlig, så blir du ikke sint, du knuses innvendig, men du gir ikke slipp, du lar dem forbli i livet ditt selv om det ødelegger deg. For du holder fast ved det vakre, det du ikke vil miste. Du lar dem tro at de kjenner deg. For du gir så mye av deg selv. Men det er få personer som kjenner deg. Du har murer høyere enn noen jeg kjenner. Du bærer utallige masker, så ingen skal måtte se den virkelige deg. Men ingen legger merke til det. For du er så «åpen», selektiv åpen kan vi kalle det. Du forteller så mye at ingen stiller spørsmål. Ingen spør deg om hvordan DU har det. Og om de hadde gjort det, så hadde du kanskje fortalt dem at det var en dårlig dag. Men det er alt. Du ville ikke fortalt om dagene hvor du satt hjemme og gråt uten å komme deg ut. Om en smerte og et savn etter noe du ikke klarer å sette ord på. Og nå, nå har du fått hjerte ditt knust. Knust av en mann som ikke egentlig kjente deg. Men som jeg vet at du var på vei til å stole på. En du lagde sprekker i muren for. En du vurderte å ta av maskene for. Og du visste at han ikke var klar for noe, men du falt for han for det. Og han tok det imot. Han tok imot all den nærheten og kjærligheten han kunne ønske kom fra en annen. Og du ser fortsatt bare det vakre i han.

Mormor

542298_10152029740345533_1892317150_n 2013-09-28 17.32.11 2013-09-28 17.32.21
 
Mormor er den som, når jeg forteller henne at det er en fyr jeg liker litt mer enn litt, spør meg om hvorfor jeg liker han. Når jeg da ikke helt kan svare. Når jeg sier at jeg egentlig ikke vet, for jeg kjenner han ikke så godt, men han får meg til å le og rødme. Da er det mormor som sier, «men det er da det er rett. Når underbevissheten din forteller deg at du liker han, men du kan ikke sette ord på det. Det er da det er verdt å kjempe for». Hun er den som, når hun får se et bildet av han sier «en natt med han og en bunke blader og du hadde ikke lest deg ihjel».
Og når jeg forteller at han er vanskelig å forstå seg på, når jeg forteller at han hele tiden er usikker på å møtes. Når jeg forteller at jeg tror han er redd for å såre og bli såret, så får hun meg til å le ved å si, «men det er ikke noe problem! Kan du ikke bare stille deg litt lettkledd i vinduet når han kjører forbi og være sånn sexy? Da slutter han vel å være redd?».
 
Mormor drikker et glass vin om dagen, «for helsens skyld».
Mormor ringer tv2 og klager over at de har ødelagt døgnrytmen hennes siden de har flyttet reprisen av favorittprogrammet «Criminal Minds» til midt på natten.
Mormor er den som når det er noe hun ikke får fikset hjemme henter han som selger Gateavisa (Fredrikstad sitt svar på =Oslo) og får han til å hjelpe henne.  Selv om alle venninnene (og det meste av familien), mener hun er riv ruskende gal. Han kan jo rane henne! Men mormor er den som gir alle en sjanse, uansett. Fordi alle fortjener det.
 
Og mest av alt, hun er den som er stoltest av meg fordi jeg tørr å følge drømmen min. Hun er den som fra hjertet og med tårer i øynene forteller meg dette. At hun er stolt av meg, fordi jeg er meg. Det jeg håper hun vet er at jeg er stolt av henne. Stolt over å være en del av henne. Jeg hadde ikke vært den jeg er uten henne. Hun er forbildet og idolet mitt.
Hun er superhelten min.

Jeg bærer dere med meg i den plassen bak ribbeina

4897136066_6acf6fc987_z 4897136042_0caf271cd9_z 4888868985_3ca106745f_z 4879846396_c2327b48c8_z 4879845760_f22d47ee2d_z

Det er kanskje feil å si dette om seg selv, men jeg har et stort hjertet. Og jeg har kanskje ikke flaks i kjærestekjærlighet, men jeg har flaks i vennskapskjærlighet.
Det har seg også sånn at jeg blir glad i alle som tillater meg å elske dem. Det har ikke noe å si om det er kjærester, forelskelser eller venner. Når jeg først blir glad i deg så blir jeg det av hele mitt hjertet. Og når du først har krøpet inn i hjertet mitt, så har du en plass der for alltid. Vi har kanskje ikke har hatt kontakt på 1 uke, en måned, 1 år. Det kan ha gått så lenge som 5 år. Men du er ikke glemt.
 
Jeg har så enormt mange fine mennesker i livet mitt. En av grunnene til det er at om jeg møter et menneske som jeg syns det er verdt å bli kjent med, så har ikke det mennesket noe annet valg enn å bli min venn. Og når du først er vennen min så er jeg der for deg når du trenger det. 100 prosent, alltid, uansett når på døgnet.
 
Men det er et minus med å bli så fort glad i mennesker, og å ønske å være der for alle hele tiden. Det er ikke tid. Jeg vil så mye mer enn jeg rekker. Så dette er for å fortelle dere at selv om jeg kanskje ikke ringer deg på en uke eller et år, så er du ikke glemt. Du er like viktig for meg for det. Og tar ikke jeg kontakt med deg, så kan jo du ta kontakt med meg? Plukk opp telefonen, send en melding, eller enda bedre et brev. For jeg er så uendelig glad i deg. Jeg håper du vet det.