Super 8

Nå om dagen så spiller vi inn en musikkvideo i forbindelse med en skoleoppgave. Vi var heldige, fikk drømmeartisten, lagde et fantastisk bra konsept, lærte masse og gledet oss. Men på mandag så måtte desverre artisten trekke seg. Istedenfor å legge oss ned og grine så tok vi utfordringen. Vi fant en ny (helt magisk!) artist, utarbeidet et nytt konsept og gjort alt som vi forrige gang brukte fem uker på, på to og et halvt døgn.

Onsdag kveld så dro vi ut på hytta mi på Hvaler for å filme. Vi ble til fredag morgen. Det var to intense, men magiske døgn. Jeg kjenner at jeg har brukt opp alle mine krefter og at jeg trenger en liten pause. Jeg er en person som for å fungere, for å ikke bli dårlig, trenger tid alene, og som ikke alltid er like flink til å lytte til kroppen som jeg burde. Men jeg er på vei. Og vi er snart i mål. To uker med redigering og jeg kan vise dere videoen. I mellomtiden så vil jeg takke noen av de fineste menneskene jeg er så heldig å ha i livet mitt. Takk for at dere er dere, takk for at dere er så dyktige og ikke minst, takk for at jeg får være produsenten deres. Sammen skal vi sørge for at Anja Skybakmoen får en helt fantastisk video.

(Bildene er en herlig miks av snaps og mobilfoto tatt av oss alle, da kameraene våre var travelt opptatt med å filme. Gruppen består av: Maria Gossé, Ingeborg Løvlie, Ida Meyer, Io Sivertsen, Kristine Rød, Mirjam Stenevik og Mira Wickman)

IMG_7631

IMG_7632

IMG_7633

IMG_7634

IMG_7638

Processed with VSCOcam with m3 preset

IMG_7642

Processed with VSCOcam with c1 preset

IMG_7641

Processed with VSCOcam with b1 preset

 

IMG_7630

 

Processed with VSCOcam with b1 preset

 

Processed with VSCOcam with g3 preset

IMG_7628

Processed with VSCOcam with c1 preset

IMG_7629

Advertisements

We weren’t friends to begin with

 
 
tumblr_mw2e2eWQVV1rm21fvo4_1280
 (foto: Cecilia Riis Kjeldsen. Trykk på bildet for lenke)
 
Det er godt å kjenne på at trangen til å skrive; og dele; fortsatt er der.
Når foto kom tilbake som en del av meg som MÅTTE få utløp, så ble skrivingen skjøvet til side. Pakket bort. Men ikke glemt.
Jeg skrev fortsatt. Bare ikke her. Skrivingen, som med foto, har blitt en frisone, som en stund ble veldig privat. For privat til å dele, tenkte jeg. Men jeg innser nå at det handler mye om mot også. Eller mangelen på det.
 
Mye av det jeg har skrevet de siste månedene har handlet om personer jeg har i livet mitt. Eller har valgt å ikke ha lenger. Jeg hadde ikke motet til å sette det svart på hvitt og trykke «publiser». Men det motet er der nå. For jeg gir litt mer faen. Jeg vet hvem som fortjener å være en del av mitt liv. Hvem som fortjener å være i min flokk. For første gang i mitt liv så forventer jeg at vennene mine er der for meg, slik jeg er der for dem. At de har respekt for at jeg for en gang skyld ikke klarte å være der for noen, og at jeg trengte dem mer enn jeg noen gang har trengt dem. Og jeg trenger at de er der, selv når jeg dytter dem bort. For det er den jeg er for dem. Det er den jeg alltid har vært og alltid kommer til å være. Selv om jeg ikke har klart å vært det i det siste. I et vennskapsforhold så må man akseptere at vi har perioder i livet hvor vi ikke klarer å være der for hverandre. Men at når den ene parten virkelig trenger en, så er man der. Uansett. 
 
Jeg er heldig. Jeg har slike venner. Men det er noen, noen som har gått bak ryggen min og sagt at de syns sorgen jeg gikk gjennom i sommer, sorgen jeg fortsatt har i meg, var og er egoistisk. At jeg hadde kjent dem lenger enn Daniel og derfor burde stilt opp på det vi hadde planlagt sammen, istedenfor minnekonserten og begravelsen. Som aldri spurte meg om hvordan det gikk, men som sendte meldinger om hvor stresset de var og om jeg kunne være der for dem. Mennesker jeg regnet som mine nærmese venner. Mennesker jeg var der for, når de trengte det mest, men når jeg trengte dem. Da handlet alt fortsatt om dem. Når sorgen min var så intens at jeg ikke kunne stå på oppreist. Da var jeg egoistisk.
 
Jeg hadde tross alt kjent dem lenger enn Daniel og burde heller vært der for dem.
 

Sumpen

246801_10150638672425533_1437393_n IMG_7395 300853_10150874405760533_1035034921_n

Idag er det 10 år siden. 10 år siden vi sto på hver vår side av en stor gressplen i en ganske så stygg skolegård. 10 år siden vi gikk med nølende skritt mot hverandre, møttes på midten og aldri forlot hverandre.
 
Du er noe av det fineste som har hendt meg. Du er der alltid. For alltid. Og du forstår så ille godt hva en blank melding betyr, du trenger ingen forklaring. Du pusher meg når jeg trenger det. Og holder meg oppe når jeg tror at jeg ikke kan klare mer. Du drikker rom og cola på mcdonalds med meg. Har snegle og skilpaddeløp i midtbyen i sene nattestimer. Smelter sjokolade og spiser det med skje rett fra kjelen. Vi triller og vi gråter sammen. Vi trenger ikke ord. Men vi trenger hverandre. Takk for 10 fantastiske år. Jeg gleder meg til de 10 neste. 
 
Sjokomo.
 
Denne vakre jenta skriver den fantastiske bloggen photographs and souvenirs. Den syns jeg dere skal sjekke ut <3

Slutt å bli så gammel’a

LMP Lookbook Launch Party at Violete Boutique

Det var lørdag. Siste dag på By:larm. Etter 3 og en halv dag med masse morsom jobbing så hadde jeg en kveld fri. Jeg så Mikhael Paskalev og Honningbarna. Jeg danset, sang, lo, klemte og pratet. Med kjente og ukjente. Høye, lave, runde, flate krøllete, hårløse, smilete, morsomme og snille. Det er undervurdert hvor mye moro man kan ha det med mennesker man knapt kjenner. Mennesker man kanskje aldri møter igjen. På lørdag ble jeg glad i alle jeg fikk hilse på. Og en som fikk meg til å smile ekstra var den nydelige gutten på 22 som først ville hjelpe oss å få en flørt (bare si ifra jenter. Jeg fikser det jeg!), for så, når han hørte at vi snart fylte 27 år kom med denne kommentaren «Stopp’a jenter! Slutt å bli så gamle’a». Før han lo, ga oss en klem og gikk, mens vi satt lattermilde igjen.

For han har rett, jeg skal slutte å bli så gammel. Ihvertfall i hodet. Alderen kan man ikke stoppe. Jeg skal fortsette å være meg. Gjøre dumme ting, ta feil valg, fortsette å gi folk en sjanse når alle andre sier at det ikke er verdt det. Noen ganger skal jeg lære av det. Andre ganger skal jeg gjenta det.  For idag fyller jeg 27 år. Tenk det. 27 år. Og jeg er fortsatt ikke sikker på hva jeg vil bli når jeg blir stor. Men jeg vet at jeg vil fortsette å danse, le, flørte, synge og være litt vel naiv. For det er meg. Og i hodet er jeg ikke en dag eldre enn igår.

(I bursdagsgave så ønsker jeg meg kommentarer her på bloggen. Mange kommentarer. Ofte. Ønskene mine er store i år.)

Here we are, no chance i’m leaving

freefall

Du ringer, tar ikke telefonen, sender melding, svarer ikke, spør om vi skal møtes, trekker deg, vil, men tør ikke. Strekker hånden mot meg, trekker den tilbake. Dytter. Alt du kan.

Men du blir ikke kvitt meg. Jeg er her. Jeg slipper ikke taket. Uansett hvor hardt du prøver å stå alene, ikke slippe noen innpå, ikke la dem se deg. Så er jeg her. Og venter på at du skal strekke ut hånden igjen.

En gang var jeg den som var redd for å være alene, men ville være i fred, turte ikke å slippe noen innpå, men hadde ingen filter, tok kontakt, møtte ikke opp. Trakk meg tilbake og dyttet. Alt jeg kunne.

Hånda full av klinkekuler

Jeg har en venninne, og hun syntes at jeg trengte litt glede i hverdagen. Så idag begynte hun å sende meg oppdrag. En om dagen. I dag fikset jeg endelig LP-spilleren min og hørt Neil Young sin stemme fylle rommet mens jeg lå på gulvet og kjente ro og glede fylle hele meg. Fra rot til spiss.

Imorgen skal jeg kjøpe «potensgiverne» og lese hvertfall et kapittel om dagen.

Torsdag skal jeg klippe meg. Jeg vet ikke hvordan. Men jeg har fått beskjed om at det må være en synlig forandring.

Jeg anbefaler deg å gjøre en sånn avtale med en venninne.  Annenhver dag eller annenhver uke kan dere bytte på hvem som gir hvem oppdrag. Men gjør det. Det ligger nemlig litt magi i å glede seg selv og andre i hverdagen.

Les amis perdus

Noen ganger så treffer man et menneske som får en enorm innflytelse på livet ditt. Noen av disse menneskene blir værende en del av livet ditt for alltid. Andre er der bare et glimmer av tid. Når man tenker tilbake så føles det ut som et blunk. Men der og da, så føltes det som om de skal være en del av deg for alltid. Og på sett å vis så er de det. For du glemmer dem aldri. Og de opplevelsene dere delte, var med på å forme den du er i dag.

Det er hun jeg feiret russetiden med, vi lo så vi ristet og jeg bodde hos henne i over en måned for det var så langt å gå de siste 300 meterne hjem.

Det er hun jeg dro til Paris med på 11 timers varsel, i buss, for å oppleve 10 timer på en trapp utenfor operaen i Paris. Med henne følte jeg meg kulere enn kulest og vi ble kjent mens vi planla å okkupere et stort gult hus for å lage kulturhus. Det ble det aldri noe av.

Så er det han fra Voss, han som reiste fra Bergen til Hvaler for å feire 18 års dagen min. Jeg har aldri vært så overrasket i hele mitt liv. Han gikk med 3 bukser over hverandre så man ikke skulle se igjennom, han hadde hanekam til månen og oksering i nesa. Aller lykkeligst var jeg når vi lå i senga midt på dagen og fylte en bok med ting som «hvorfor heter avføring «avføring», når påføring heter «påføring»?», «når ingenting fester seg til teflon, hvordan fester teflon seg til panna da?» og «når lava smelter alt, hvorfor smelter ikke vulkanen?».

Magien lå i å ikke finne svarene.

Noen ganger ønsker jeg å ta opp telefonen å ringe dere, men så tenker jeg. Kanskje magien ligger i alt det som har vært. Ikke det som kan komme.

Veronica Maggio – Sju sorger