Super 8

Nå om dagen så spiller vi inn en musikkvideo i forbindelse med en skoleoppgave. Vi var heldige, fikk drømmeartisten, lagde et fantastisk bra konsept, lærte masse og gledet oss. Men på mandag så måtte desverre artisten trekke seg. Istedenfor å legge oss ned og grine så tok vi utfordringen. Vi fant en ny (helt magisk!) artist, utarbeidet et nytt konsept og gjort alt som vi forrige gang brukte fem uker på, på to og et halvt døgn.

Onsdag kveld så dro vi ut på hytta mi på Hvaler for å filme. Vi ble til fredag morgen. Det var to intense, men magiske døgn. Jeg kjenner at jeg har brukt opp alle mine krefter og at jeg trenger en liten pause. Jeg er en person som for å fungere, for å ikke bli dårlig, trenger tid alene, og som ikke alltid er like flink til å lytte til kroppen som jeg burde. Men jeg er på vei. Og vi er snart i mål. To uker med redigering og jeg kan vise dere videoen. I mellomtiden så vil jeg takke noen av de fineste menneskene jeg er så heldig å ha i livet mitt. Takk for at dere er dere, takk for at dere er så dyktige og ikke minst, takk for at jeg får være produsenten deres. Sammen skal vi sørge for at Anja Skybakmoen får en helt fantastisk video.

(Bildene er en herlig miks av snaps og mobilfoto tatt av oss alle, da kameraene våre var travelt opptatt med å filme. Gruppen består av: Maria Gossé, Ingeborg Løvlie, Ida Meyer, Io Sivertsen, Kristine Rød, Mirjam Stenevik og Mira Wickman)

IMG_7631

IMG_7632

IMG_7633

IMG_7634

IMG_7638

Processed with VSCOcam with m3 preset

IMG_7642

Processed with VSCOcam with c1 preset

IMG_7641

Processed with VSCOcam with b1 preset

 

IMG_7630

 

Processed with VSCOcam with b1 preset

 

Processed with VSCOcam with g3 preset

IMG_7628

Processed with VSCOcam with c1 preset

IMG_7629

Limbo

Screen Shot 2015-03-09 at 02.10.51 Screen Shot 2015-03-09 at 02.11.13 Screen Shot 2015-03-09 at 02.11.24

Limbo. Limbo er tittelen på avgangsutstillingen til 2 året på skolen min.
Komorebi er tittelen på Cecilia Riis sin del av den. Hun tar for seg en del av historien til Daniel på en så levende og vakker måte at jeg den siste tiden har følt at jeg er tilbake til sommeren 2013. Det er ubeskrivelig vondt, men også utrolig vakkert. Daniel fikk oss til å se verden med nye øyne, han farget livene til de som sto han nær. Jeg har sett bildene, men jeg gleder meg til utstillingen. Til å se dem hengende på veggen samlet. Jeg gruer meg til å få vondt i hver celle i kroppen, men gleder meg til å bli ubeskrivelig stolt av det mennesket som jeg er så heldig å få kalle min person.

Jeg håper jeg ser deg i Lille Grensen 7 på vernissagen den 19 Mars mellom 19 og 23. Utstillingen er ellers åpen mellom 20 og 26 Mars fra klokken 10-18 mandag til fredag og 11-16 lørdag og søndag.

Du fortjener en som meg

Kine_Michelle_Bruniera_Portefølje_3

Jeg klarer det ikke, jeg prøver, men jeg klarer det ikke.
For (som Daniel Kvammen synger), du fortjener en som meg, en som er merkeligere enn du er.

Jeg vil få deg til å snakke om deg selv. Noe du aldri gjør. Du er som meg. Flink til å stille spørsmål. Få andre til å snakke om seg selv. Folk liker å snakke om seg selv. Det får dem til å føle seg interessante, de glemmer å stille spørsmål. Og du slipper å svare på dem. Eller som i vårt tilfelle, du stiller spørsmål, jeg svarer. Jeg stiller spørsmål og du unngår dem. Det fungerer ikke med meg. Jeg kan denne leken. Jeg har spilt den hele mitt liv. Så jeg stiller dem, men du unngår dem. Med humor, eller nye spørsmål.

Du kan ikke fortsette å holde en armlengdes avstand til alle relasjoner fordi du er redd for å en gang bli forlatt og såret. Da ender du opp ensom og alene. Og jeg? Jeg klarer ikke å gi opp å prøve å få deg til å åpne deg. Jeg er for glad i deg til å gi opp. Du fortjener å finne den følelsen og den finner du ikke om du ikke slipper folk innpå. Så øv deg på meg. Alt jeg ber om er at du skal fortelle meg litt om deg, slik jeg har fortalt deg om meg.

Jeg husker det så altfor godt

tumblr_mxen252UWS1rm21fvo1_1280
 
Jeg husker det ennå. At vi hadde snakket om at vi ville kysse hverandre. Eller, vi hadde ikke snakket om det, vi var for feige til det. Vi skrev det på melding. Du hadde vært på besøk hos meg og nok engang så klemte vi hverandre hadet med rødming, fnising og spenning i luften. Men ingen turte, ingen tok sats. Så jeg sendte deg en bildemelding. «Vil du kline? Smil=Ja. Backflip=Nei». Jeg hadde skrevet det på en lapp. Hvit papir, svart tusj.
 
Jeg var ganske sikker på at du ikke kunne ta en backflip.
 
Du svarte tilbake at du hadde tenkt på det så lenge. Også den dagen, men at du feiget ut igjen.
Neste gang vi møttes, og skulle si hadet, så klemte, fniste, rødmet vi og kjente igjen på spenningen mellom oss for så å snu og gå hvert til vårt. Vi var kommet kanskje 20-30 meter fra hverandre når jeg plutselig hører meg selv rope navnet ditt, jeg går mot deg, tar tak i deg, og kysser deg. Det er noe av det modigste jeg har gjort. Det var ikke noe spesielt deilig kyss. Det varte ikke lenge. Det var slik et kyss blir når man begynner å le midt i det fordi man ikke hadde forventet at det skulle skje sånn, eller da. Og fordi den som kysset deg var så nervøs at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg. 
 
Det ble ingen flere kyss. Jeg ville, og flørtingen var der fortsatt. Du sa at jeg gjorde deg jelly i knæra og at du syns jeg var så jævlig bra. Men på et punkt så endret noe seg hos deg. Og det er helt greit. Følelser endrer seg. Det kan man ikke styre. Men jeg har aldri fått vite hva som endret dem. Vet du det selv?
Når jeg spurte så svarte du at ingenting hadde endret seg for deg. Men jeg har ikke innbilt meg det som var der, for jeg har ordene dine. Svart på hvit. Og jeg er like glad i deg nå. Selv om alt du kan gi er vennskap. For når det kommer til deg så er vennskap mye. Men jeg lurer fortsatt. Ville det kostet deg så mye å fortelle meg hva som skjedde?
 
 
 
(Bildet er tatt av den alltid like dyktig Cecilia Riis Kjeldsen)

We weren’t friends to begin with

 
 
tumblr_mw2e2eWQVV1rm21fvo4_1280
 (foto: Cecilia Riis Kjeldsen. Trykk på bildet for lenke)
 
Det er godt å kjenne på at trangen til å skrive; og dele; fortsatt er der.
Når foto kom tilbake som en del av meg som MÅTTE få utløp, så ble skrivingen skjøvet til side. Pakket bort. Men ikke glemt.
Jeg skrev fortsatt. Bare ikke her. Skrivingen, som med foto, har blitt en frisone, som en stund ble veldig privat. For privat til å dele, tenkte jeg. Men jeg innser nå at det handler mye om mot også. Eller mangelen på det.
 
Mye av det jeg har skrevet de siste månedene har handlet om personer jeg har i livet mitt. Eller har valgt å ikke ha lenger. Jeg hadde ikke motet til å sette det svart på hvitt og trykke «publiser». Men det motet er der nå. For jeg gir litt mer faen. Jeg vet hvem som fortjener å være en del av mitt liv. Hvem som fortjener å være i min flokk. For første gang i mitt liv så forventer jeg at vennene mine er der for meg, slik jeg er der for dem. At de har respekt for at jeg for en gang skyld ikke klarte å være der for noen, og at jeg trengte dem mer enn jeg noen gang har trengt dem. Og jeg trenger at de er der, selv når jeg dytter dem bort. For det er den jeg er for dem. Det er den jeg alltid har vært og alltid kommer til å være. Selv om jeg ikke har klart å vært det i det siste. I et vennskapsforhold så må man akseptere at vi har perioder i livet hvor vi ikke klarer å være der for hverandre. Men at når den ene parten virkelig trenger en, så er man der. Uansett. 
 
Jeg er heldig. Jeg har slike venner. Men det er noen, noen som har gått bak ryggen min og sagt at de syns sorgen jeg gikk gjennom i sommer, sorgen jeg fortsatt har i meg, var og er egoistisk. At jeg hadde kjent dem lenger enn Daniel og derfor burde stilt opp på det vi hadde planlagt sammen, istedenfor minnekonserten og begravelsen. Som aldri spurte meg om hvordan det gikk, men som sendte meldinger om hvor stresset de var og om jeg kunne være der for dem. Mennesker jeg regnet som mine nærmese venner. Mennesker jeg var der for, når de trengte det mest, men når jeg trengte dem. Da handlet alt fortsatt om dem. Når sorgen min var så intens at jeg ikke kunne stå på oppreist. Da var jeg egoistisk.
 
Jeg hadde tross alt kjent dem lenger enn Daniel og burde heller vært der for dem.
 

Sumpen

246801_10150638672425533_1437393_n IMG_7395 300853_10150874405760533_1035034921_n

Idag er det 10 år siden. 10 år siden vi sto på hver vår side av en stor gressplen i en ganske så stygg skolegård. 10 år siden vi gikk med nølende skritt mot hverandre, møttes på midten og aldri forlot hverandre.
 
Du er noe av det fineste som har hendt meg. Du er der alltid. For alltid. Og du forstår så ille godt hva en blank melding betyr, du trenger ingen forklaring. Du pusher meg når jeg trenger det. Og holder meg oppe når jeg tror at jeg ikke kan klare mer. Du drikker rom og cola på mcdonalds med meg. Har snegle og skilpaddeløp i midtbyen i sene nattestimer. Smelter sjokolade og spiser det med skje rett fra kjelen. Vi triller og vi gråter sammen. Vi trenger ikke ord. Men vi trenger hverandre. Takk for 10 fantastiske år. Jeg gleder meg til de 10 neste. 
 
Sjokomo.
 
Denne vakre jenta skriver den fantastiske bloggen photographs and souvenirs. Den syns jeg dere skal sjekke ut <3

Mitt løfte til deg

479878_136934586479925_926043825_n

Deep Valley – Daniel Rønning Stokkan

Jeg har vært inne i en vond periode. En periode hvor pennen føltes fremmed i hånden og all smerte jeg hadde inne i meg ikke fikk utløp. En venn snakket med meg hver eneste dag,  vi støttet hverandre i smerten vår og han hjalp meg videre. Han bar hele meg. Han bar oss alle. Men vi klarte ikke å bære han.

For 10 dager siden gikk han inn i skogen, og forlot oss.

Jeg trodde ikke ting kunne bli mørkere. Men sorgen er bunnløs. Han var så klok, vakker og varm. Han var min nærmeste og han så meg på en måte ingen andre gjorde. Men en ting er endret i forhold til mørket jeg følte før han dro. Nå skriver jeg. For jeg lovte han det. Han sa «du må skrive Kine, du må skrive og fotografere. Du har så mye vakkert inne i deg som trenger utløp. Og du er så sabla dyktig. Lov meg det Kine. At du skriver og fotograferer.» Så det lover jeg deg Daniel. Jeg skal skrive og jeg skal ta opp foto igjen. Jeg skal satse, fordi du trodde på meg.

Med andre ord så blir det en forandring her inne. Jeg kommer fortsatt til å skrive. Men det blir også mer egne fotografier. Og jeg kommer til å dele mye av min kjære Daniel. Musikken, klokskapen og kunsten hans. Han fortjener det. Med han mistet jeg min sjelevenn. Nå må jeg finne en måte å reise meg på.

Bildet er et kunstverk av Daniel Rønning Stokkan. Musikken er komponert og spilt inn av han.

Have you ever kissed the sunshine, walked between the rain

Felt from a tree
 
Jeg har prokrastinert så jævlig i det siste. Flyttet ut alle møblene av soverommet for 3 uker siden, solgte senga for to, maskerte og vasket veggene for 10 dager siden, men malingen står der fortsatt, urørt i bøtta. Ryggen er vond, har sovet på sofaen. Har ikke trent på 2 uker, har utsatt å skrive til en jeg er fryktelig glad i, for jeg vet ikke hva jeg skal skrive, men på fredag skal jeg til Fredrikstad, og jeg må skrive til han før det. Så vi kan klemmes. Har utsatt å skrive her, fordi jeg har vært redd for å være for ærlig. Ikke at jeg kan bli mer ærlig tror jeg. Her inne bærer jeg «hjertet på skjorteermet» som han en gang sa.
 
Men livet er mest fint. Jeg liker jobben min igjen, jeg har skrevet med familien i Frankrike, har vært på Parkteatret og sunget «take a chance on losing» høyt med Mikhael Paskalev, og følt meg litt som en løgner for jeg tør jo ikke det selv. Torsdager er fine dager med quiz, venner, gode kolleger og minst like godt øl. Og flørting og musikksnakk med en fin bartender som spiller fin musikk fra vinyl, og som kommer med whiskey til meg etter stengetid. Når lokalet plutselig er tomt, og vi ikke har fått med oss at alle andre har gått, at døra er stengt og at han har satt seg ned med oss. Vi snakker om Øya og om Jake Bugg konserten vi gikk glipp av. Han sier at Øya burde booke Phosphorescent for de er et typisk Øya band og dessuten har de gitt ut et så utrolig vakkert album. Og jeg kjenner nesten ingen andre som liker dem og blir ennå mer sjarmert. Han sier igjen at jeg har utrolig god musikksmak, og det gjør meg glad. Jeg spør om lov til å sette på en sang, og han sier «selvfølgelig», eller noe i den duren.      
«I like watching you undress
And I think we’re at our best
By the flicker by the light of the TV set.»
 
Han lurer på hvem det er som synger. Jenny Lewis, sier jeg, lykkelig over å ha satt på noe det virker som om han ikke har hørt før. Vi snakker sammen en liten stund til, før tre av oss takker for oss og går. Mens vi venter på en drosje, tenker jeg at jeg ikke klarer å lese han. At jeg ikke aner om han flørter eller bare er vennskapelig. At det irriterer meg at jeg ikke har mot nok til å ta sjansen på tape. Men at det uansett er moro å møte en man liker personligheten til så godt.
 
Om det ender i klining eller ei er ikke alltid det viktigste.

Slutt å bli så gammel’a

LMP Lookbook Launch Party at Violete Boutique

Det var lørdag. Siste dag på By:larm. Etter 3 og en halv dag med masse morsom jobbing så hadde jeg en kveld fri. Jeg så Mikhael Paskalev og Honningbarna. Jeg danset, sang, lo, klemte og pratet. Med kjente og ukjente. Høye, lave, runde, flate krøllete, hårløse, smilete, morsomme og snille. Det er undervurdert hvor mye moro man kan ha det med mennesker man knapt kjenner. Mennesker man kanskje aldri møter igjen. På lørdag ble jeg glad i alle jeg fikk hilse på. Og en som fikk meg til å smile ekstra var den nydelige gutten på 22 som først ville hjelpe oss å få en flørt (bare si ifra jenter. Jeg fikser det jeg!), for så, når han hørte at vi snart fylte 27 år kom med denne kommentaren «Stopp’a jenter! Slutt å bli så gamle’a». Før han lo, ga oss en klem og gikk, mens vi satt lattermilde igjen.

For han har rett, jeg skal slutte å bli så gammel. Ihvertfall i hodet. Alderen kan man ikke stoppe. Jeg skal fortsette å være meg. Gjøre dumme ting, ta feil valg, fortsette å gi folk en sjanse når alle andre sier at det ikke er verdt det. Noen ganger skal jeg lære av det. Andre ganger skal jeg gjenta det.  For idag fyller jeg 27 år. Tenk det. 27 år. Og jeg er fortsatt ikke sikker på hva jeg vil bli når jeg blir stor. Men jeg vet at jeg vil fortsette å danse, le, flørte, synge og være litt vel naiv. For det er meg. Og i hodet er jeg ikke en dag eldre enn igår.

(I bursdagsgave så ønsker jeg meg kommentarer her på bloggen. Mange kommentarer. Ofte. Ønskene mine er store i år.)

You will never speak to me again, if i tell you i’m not the girl you think i am

DSC_2679
Jeg får en følelse av å være meg selv; Den virkelige meg. Den meg som virkelig stråler av livsgnist; Den meg jeg har kjent hele livet, men som jeg ikke har turt å la andre se. Den meg som tør å heve stemmen blant fremmede. Som danser og synger på gaten. Den meg jeg vil være, den jeg ser andre være. Men som jeg ikke har mot nok til å vise verden.
Den følelsen gir du meg når vi er sammen, når vi snakker sammen, når vi sender meldinger. Følelsen av at jeg kan vise hele meg. Følelsen av at du ikke kommer til å stikke om du får se meg. Kjenne meg.
Jeg har alltid tenkt det. Spesielt med gutter, men også med venner, og familie. At om de kjente meg, den meg som jeg er. Med alle feil og mangler som følger med, med de sidene jeg ikke tørr å vise; De sidene jeg knapt tørr å vise meg selv. Så ville de stikke. Eller trekke seg noe unna. Akkurat nok til at de ikke trenger å bry seg, ikke trenger å være der når det trengs. Fordi jeg har åpnet meg helt en gang. Og det gikk fryktelig galt. Men med deg er det annerledes. Du vet så mye. Og du er der ennå. Du tar imot. Og når jeg fortalte deg at jeg var redd, så sa du det jeg trengte å høre. 
 
«Jeg stikker aldri Kine».